Økonomi og ervervsliv
Hvordan kan vi si noe om økonomi og ervervsliv i steinalderen? Kildene til hva man fangstet og spiste i steinalderen er mange, og noen gir et mer direkte inntrykk av dette enn andre. På boplasser der bevaringsforholdene er gode kan man finne bevarte bein etter de artene som har vært fisket og jaktet på. Imidlertid gjelder dette bare for et mindretall av boplassene, som for eksempel hellere der de tørre forholdene gir god bevaring. De redskapene vi finner gir også pekepinner på hvilke byttedyr man har vært opptatt av, og det samme gjelder hvilke landskap vi finner boplassene i. Analyser av matskorper og fettsyrer på keramikk kan gi informasjon om hva som har vært kokt i karene, og påvising av kornfossiler og kornpollen er en viktig kilde for å belyse jordbruksøkonomi. Dessverre er metodene for å påvise innslaget av plantemateriale som har vært sanket, for eksempel bær og frukt, , begrenset. Likevel hender det at for eksempel villbringebær blir funnet i makrofossilprøver. Et unntak er imidlertid hasselnøtter, som det er svært vanlig å finne skall fra på boplasser, fra og med andre halvdel av eldre steinalder.
Fra tidligmesolitisk tid mangler vi helt funn av bein eller andre rester som sier noe direkte om økonomi og livberging. Kildene vi har å bygge på er derfor indirekte og først og fremst knyttet til redskapsinventaret og boplassenes plassering i landskapet. Mange av boplassene fra denne perioden har en utpreget marin orientering på ytterkysten, og en vanlig tolking er derfor at sjøpattedyr – først og fremst sel – har vært viktig. Reinsdyr har imidlertid tradisjonelt blitt antatt å ha vært en sentral faktor i den tidligste menneskeinnvandringen til Norge etter siste istid. Man har sett for seg at menneskene har fulgt på etter hvert som varmere klima gjorde at reinen utvidet sine leveområder mot nord. Det kan hende at reinsdyr på denne tiden også levde i lavlandet og kan ha vært jaktet på fra disse boplassene. Mangel på beinfunn gjør det vanskelig å fastslå sikkert. Fra perioden har vi også boplasser i høyfjellet. Selv om heller ikke disse har bevart beinmateriale, er det få alternativ å se for seg annet enn at reinsdyr må ha vært hovedbyttet for menneskene som brukte disse. Redskapsinventaret med tangespisser og mikrolitter, trolig knyttet til jakt med pil og bue samt mangel på skiveøkser kan passe inn i dette mønsteret. Skiveøksen er foreslått å kunne vært brukt til avliving av sel som befant seg på land eller is, og finnes ikke på fjellboplassene.
Kildegrunnlaget for erverv blir bedre når vi kommer til mellom- og seinmesolitikum. Dette skyldes i stor grad at det er bedre bevaringsforhold som følge av at huler og hellere er tatt i bruk som boplasser. Kulturlagsavsetningene (akkumulasjon av matavfall og annet organisk materiale) i disse periodene har også bidratt til å konservere beinmateriale. To hellere gir inntrykk av hva man livnærte seg av henholdsvis på kysten og lenger inne i fjordstrøkene.
Grønehelleren ligger inntil Ytre Steinsund, et beskyttet sund nesten helt ute ved åpent hav ytterst i Solund kommune. Utgravningene her viste at man livnærte seg av et bredt spekter av arter, både fisk sjøfugl og pattedyr. Fiske, særlig etter torskefisk, dominerte. Det ble ikke bare funnet bein etter fisk, men også fiskeutstyr i form av beinkroker og søkker av kleber. Marine pattedyr som sel og oter ble også fangstet på. I tillegg ble det sanket skjell. Blant landpattedyrene var hjort vanligst, men det ble også funnet bein av villsvin. Flere sjøfuglarter ble også utnyttet. Blant annet er det funnet spor av den nå utryddete geirfuglen.
Skipshelleren ligger ved Bolstadstraumen, som leder inn mot Bolstadfjorden og Vossovassdraget innerst i Vaksdal kommune. Også her er det spor etter både torskefisk og sel, dessuten strandsnegl, makrell og blåskjell. Funn av små, 2-3 cm lange beinkroker, passer godt til at fiskebenene på lokaliteten for det meste er fra små individ. Naturlignok er her lenger inne i landet et noe større innslag av landpattedyr enn på kysten. Hjort dominerer derfor ved siden av villsvin og elg. Dessuten er det også funnet et vidt spekter av fuglearter. Den sammensetningen av arter som er funnet i Grønehelleren er forenlig med at stedet ble brukt gjennom store deler av året. For Skipshelleren sin del er det mulig at det gjort isotopanalyser av fisk som kan tyde på at det i hovudsak var en sommerboplass. Når det gjelder åpne boplasser ser vi fra senmesolitikum en økt tendens til at disse ble lagt i nærheten av tidevannsstrømmer. Både Skatestraumen i Nordfjord og Fosnstraumen i Nordhordland er eksempler på dette. Det har blitt pekt på at slike steder har en stabil ressurstilgang gjennom ulike årstider, og at denne tendensen kan henge sammen med at man har oppholdt seg på samme sted over lengre tid.
Fangst av reinsdyr i høyfjellet har også vært omfattende i denne perioden. Det ser man mellom annet av de mange boplassene som er funnet på Hardangervidda og andre høyfjellsområder. På Fetegga i Tafjordfjella på Sunnmøre, nesten 1500 moh. er det gjort undersøkelser som tyder på at noen av de karakteristiske bogestellene, steiner lagt opp før å skjule bueskytteren, ble satt opp alt i seinmesolitikum. Det er imidlertid ikke bare reinsdyr som har vært høstet av i høyfjellet. Det er også funnet spor av at det ble fisket ørret i fjellvannene, blant annet på Hardangervidda, i denne perioden. Det er mye diskutert hvordan fisken har havnet her. Det har blitt foreslått at den er fraktet hit av mennesker. I så fall er det nærliggende at tanken bak har vært å ha en stabil matkilde tilgjengelig når de store reinflokkene fra tid til annen holdt seg vekke.
Den brede orienteringen mot ulike ressurser som en kunne se av beinmaterialet i Grønehelleren og Skipshelleren i siste del av eldre steinalder fortsatte inn i yngre steinalder. Det man imidlertid kan legge merke til er at en art som villsvin forekommer i langt mindre grad enn før. Dette tyder på at arten nå var i ferd med å forsvinne fra Vestlandet. Det er også kontinuitet når det gjelder boplassene ved strømmene, og høyfjellet er også i bruk.
Andre kilder til erverv er nye for denne perioden, som for eksempel keramikk. Forekomst av keramikk blir ofte sett i sammenheng med jordbruk, og det er trolig at det er gjennom kontakt med jordbrukende folk at man har begynt å lage keramikk på Vestlandet. Imidlertid er det mulig å finne nærmere ut av hva karene har vært brukt til gjennom å analysere matskorper som har brent seg fast i karveggene eller fettsyrer som har lagt seg i porene på keramikken. Slik kan man for eksempel finne spor etter korn eller melk fra husdyr. En slik analyse er blant annet gjort på keramikk som ble funnet under utgravingene i Hovlandshagen på Bømlo, og som er datert til første del av mellomneolitisk tid. Ingen av analysene herfra tydet på at det var jordbruksprodukt som hadde blitt kokt i karene. Derimot var det tydelig innslag av marine fettsyrer, så skulle man forsøke seg på hva som stod på menyen her var det nok heller fiskesuppe enn byggrøt.
Innimellom dukker det opp beinmateriale på boplassene som gir litt overraskende innblikk i hva som ble fangstet på. På minst tre boplasser på Nord-Vestlandet er det funnet tenner av haifisken håbrann på mellomneolitiske boplasser. På Sørlandet er bein fra makrellstørje funnet i samme periode. Dette er fisker som neppe har blitt tatt med pilk på grunt vann. Dette er kraftige skapninger som det skal både mot og utholdenhet til for å dra i land. Selv om mange i dag vil regne disse fiskene som delikatesser, er det ikke sikkert det er som matauke vi primært bør forstå disse. Det kan like gjerne dreie seg om en form for jakt der prestisjen knyttet til å lande storfisk var det viktigste.
Spørsmålet om jordbruk på Vestlandet i periodene tidlig- og mellomneolitikum er likevel et stadig tilbakevendende tema. Det er kanskje ikke så rart. Jordbruket ble etablert i Sør-Skandinavia helt nord til Oslofjordområdet på denne tiden, og det er klare spor i den materielle kulturen på at det var kontakt mellom jordbrukere og befolkningen på Vestlandet. Likevel mangler spor som entydig viser at åkerdyrking eller husdyrhold var viktige økonomiske faktorer på denne tiden. Dersom jordbruk i det hele tatt ble praktisert, har det neppe hatt noen stor ervervsmessig rolle. I stedet kan det ha vært av mer eksperimentell eller rituell art.
Det skillet man ser i løpet av seinneolitikum er mye tydeligere, og det er liten tvil om at man flere steder på Vestlandet får åkerbruk og husdyrhold en mye større økonomisk betydning i denne perioden. Det er flere kilder som peker i denne retningen. For det første har man konkrete funn av bein etter husdyr som er 14C-datert til denne perioden. Rester av åkre er også funnet. Disse fremstår som mørke jordlag der kull og annet organisk avfall er tilført, trolig som en form for gjødsling. Her finner man iblant også forkullet korn som også kan C14-dateres. Vi finner også de første stolpebygde husene fra denne perioden, for eksempel fra Stokset i Sande kommune. Dette er toskipete hus som er identisk med samtidig byggeskikk i jordbrukssamfunnene i Sør-Skandinavia. Dessuten er det en klar tendens til at man har slått seg ned i områder som har vært gunstige for jordbruk. Den materielle kulturen er også i mye større grad en integrert del av et felles sørskandinavisk uttrykk med flateretusjerte dolker, sigder og pilspisser som de klassiske gjenstandstypene.
Litteratur:
Bøe, Johs 1934Boplassen i Skipshelleren på Straume i Nordhordland. Bergens museums skrifter, nr. 17.
Hjelle, K.L., Hufthammer, A.K. & Bergsvik, K.A. 2006 Hesitant hunters: a review of the introduction of agriculture in western Norway. Environmental archaeology: the journal of human palaeoecology, vol. 11 (2), s. 147-170.
Hufthammer, A.K., Høie, H., Folkvord, A., Geffen, A., Andersson, C. & Ninneman, U.S. 2010 Seasonality of human site occupation based on stable oxygen isotope ratios of cod otholiths. Journal of archaeological science, 37, s. 78-83.
Jansen, K. 1972. Grønehelleren, en kystboplass. Upublisert magistergradsavhandling. Universitetet i Bergen.
Nielsen, S.V. 2022 From faragers to fisher-farmers: How the Neolithisation process affected coastal Fisheries in Scandinavia. Open Archaeology 2022, 8: 956-986.
Ramstad, M. & Hole, R. 2015 Fetegga: bågastøer og alpin fangst i eldre steinalder. Villreinen, s. 35-40.
Åstveit, L.I. 2023 Hai på menyen: Håbrannfangst og sosialt liv i yngre steinalder på Nord-Vestlandet. Viking vol. 87.