Kjerneøks funnet ved Mattisplassen i Indre Røyksund i Moster i Bømlo (B7537). Foto: UM.
Kjerneøkser finnes av og til på steinalderboplasser fra tidligmesolittisk tid. De er tildannet av kjerner eller store flintavslag. De har store negative avspaltninger på overflaten og parallelle eller avrundede sidekanter. Eggen er laget ved at de spaltet den på langs eller tvers. Den kunne de skjerpe opp etter hvert. Lerbergøks kalles en variant av kjerneøksa. Den skiller seg fra den ordinære typen ved at den ene flatsiden har en hvelvet form, mens den andre er flathugget, noe som gir den et planokonvekst tverrsnitt. Kjerneøksene er oftest større enn skiveøksene og ble nok også brukt til mer typiske huggeoppgaver.
Skiveøks fra Indre Moberg i Bjørnafjorden (B12798).
Den vanligste øksetypen på boplasser fra tidligmesolittisk tid er skiveøksa. Den ble laget av en stor skive eller flintavslag. En av de skarpe kantene på avslaget ble beholdt som egg, og så hugget de til kantene, slik at den fikk smalsider. Øksene måler som regel ikke mer enn 5-10 cm fra nakke til egg. De ble sannsynligvis skjeftet og brukt til ulike former for trearbeid – eventuelt også som jaktvåpen. Råmaterialet til skiveøksene var som oftest strandflint, men økser og emner var kanskje også fraktet fra Sør-Skandinavia. Produksjonen av skiveøkser foregikk på boplassene, og selv om en ikke finner selve øksa, så finner arkeologer spor etter dem i avslagsmaterialet. Det dreier seg om brede, såkalt vingeformede avslag, som stammer fra selve tilhuggingen, eller fra vedlikehold av øksene.
Stikler er laget av flekker, kjerner eller avslag av flint. De har som regel en – noen ganger flere – stikkelslag, som er dannet mot kanten på gjenstanden, og der steinsmeden lagde en kort og skarp egg ved hjelp av et brudd eller et slag, eller ved retusjering. Formålet var å lage en fasett og steile stikkelkanter som kunne brukes til skraping og glatting på bein og horn, men som også kunne brukes til å lage dype furer, for eksempel i forbindelse med produksjon av beindredskaper. Stikler er vanligst på Vestlandet i tidlig og mellommesolittisk tid.
Tidligmesolittiske tangespisser er som regel laget av flekker, men avslag kunne også brukes. De karakteriseres ved at de har en såkalt retusjert tange, det vil si at flintsmeden ved hjelp av en spiss gjenstand av bein eller gevir trykket av partier av en flekke fra to kanter, slik at det dannet seg en liten butt spiss, som altså kalles tange. Dette kunne de gjøre både fra proksimalenden (slagbuleenden) eller den motsatte distalenden (den spisse enden) av flekken. Dersom distalenden var naturlig spiss odd, gjorde de ofte ikke noe mer med den. Men de kunne også retusjere odden ved hjelp av mikrostikkel teknikk, eller ved dyp og tverr skråretusj, oftest bare på den ene siden. En variant av tangespissen kalles eneggede spiss, som karakteriseres ved å ha helretusjert sidekant. En pilspisstype i denne perioden kalles høgnipenspisser etter funnstedet i Østfold. De har kraftig og steil retusjering langs sidekantene av flekken og minner litt om bor. Men det er skader på en del eksemplarer som tyder på at de har vært brukt til skyting. Av og til finnes spesielt store tangespisser fra denne perioden, og på dem er tangen retusjert på slagbuleenden. Sannsynligvis var de brukt som spydodder på nærvåpen.
Flekkene som ble brukt til disse prosjektilene var produsert fra ensidige kjerner. Flinten var det dominerende råmaterialet for å lage slike piler, men det er også funnet tangepiler av fin kvarts og bergkrystall. Tangespisser er funnet på fjellboplasser i Rogaland, og da er de naturligvis knyttet til jakt på reinsdyr. Men de opptrer like ofte på kystboplassene, der de også må ha vært brukt til sel- og hvalrossfangst.
Mikrolitt av flint fra Rubbestadneset på Bømlo (B12837). Foto: UM.
Mikrolitter er pilspisser tildannet på flekker eller avslag. De er utformet ved at et stykke er fjernet eller tildannet ved mikrostikkel teknikk. Dette vil si at en sidekant ble retusjert først med en spiss av horn eller takk, og deretter ble den ene enden – ofte proksimalenden med slagbule – knekt av. På denne måten dannet de en skjev spiss, som deretter ble videre retusjert. De fleste mikrolitter er datert til mellommesolittisk tid, men de såkalte lansettmikrolittene, som har skrå retusj i proksimal enden, er fra tidligmesolittisk tid. En pilspiss som også kan ha skråretusj i den ene eller begge ender av flekken (men der mikrostikkelteknikk ikke har vært benyttet), er zonhovenspissene (oppkalt etter et funnsted i Belgia). Disse var også brukt i tidligmesolittisk tid, men er sjeldne på Vestlandet.
Pimpsteiner finnes ofte når en graver i jorda langs gamle strandlinjer. De kan ligge i tykke lag på ulike nivåer over havet. De er størknet lava fra en serie med vulkanutbrudd på Island, som var lette nok til å holde seg flytende og som landet på norske strender etter en ferd over havet mot øst. I steinalderen visste folk å benytte seg av dette materialet og det er derfor ganske vanlig å finne dem under steinalderutgravninger. Noen av dem er bare runde og tilsynelatende uten spor etter bruk, mens andre har klare, slipte furer eller flater. Pimpsteinene var utmerkede pusseredskaper som helt sikkert ble brukt for å få pilskaftene rette og jevne. De egnet seg også til å pusse andre gjenstander av tre eller bein.
Arkeologer finner ofte vannrullede stein på boplassene. De har rimeligvis vært fraktet dit av mennesker. De aller fleste av dem mangler likevel klare spor etter bruk, og tas derfor ikke med inn til museet. Men det er noen unntak.
På noen av dem er det spor i den ene eller i begge ender etter hugging. Dette er knakkesteiner, som var brukt direkte (ved frihåndsteknikk) til å produsere avslag eller flekker fra blokker eller kjerner. Andre ganger var de brukt sammen med en større amboltstein, der kjernen ble holdt i hånden mot ambolten og en slo på den andre kanten av den med knakkesteinen. Knakkesteiner kunne også brukes indirekte, der en produserte steinredskaper ved å slå på et mellomstykke av horn eller gevir. Vi må også regne med at de brukte knakkesteiner til knusing av nøtter og andre organiske materialer.
Andre runde steiner har spor etter maling. De framstår som plane flater på en eller flere av sidene. Vi vet ikke hva som har vært tilvirket med malesteinene, men høyst sannsynlig var det organisk materiale, som nøtter, frø eller røtter – kanskje også mineraler som oker – som skulle knuses og jevnes. I dette arbeidet brukte de sannsynligvis slipeplatene som underlag.
Slipeplater var vesentlige redskaper for steinalder befolkningene. De kom i bruk for ca. 10.000 år siden og var fast inventar på boplassene gjennom resten av steinalderen. Noen av dem er svære og tykke kan veie 10-15 kilo, mens andre er tynne og lette. Steinalderfolkene var kresne i valget av råmaterialer, for de trengte stein som var finkornet, men ikke for hard, og dessuten homogen og jevn i overflaten. De devonske sandsteinsformasjonene i Sunnfjord, som består av uomdannede sedimentære bergarter, var perfekte til dette. Geologiske analyser av slipeplater funnet på hele Vestlandet viser da også at en stor andel av dem ble hentet ut og fraktet videre derfra, selv om det foreløpig ikke er funnet noe uttakssted.
De aller fleste slipeplatene som kommer fram under utgravninger er utslitte eller ødelagte, selv om hele plater dukker opp av og til. Det var mange ting som trengte sliping. Trinnøksene og de flatovale øksene kom som tilhugde emner til boplassene, og både «kroppen» og eggen trengte en grundig omgang på platen før de kunne brukes. Dessuten måtte økseeggene skjerpes opp igjen etter hvert. Den mest effektive slipingen foregår ved at det tilføres vann – kanskje også fin sand – på platene under slipingen, og det var et møysommelig arbeid. En erfaren sliper kunne bruke en hel dag for å få en øks ferdig. I yngre steinalder var dessuten slipeplater brukt til å slipe skiferspisser, spyd og dolker.
Gjenstander av organisk materiale trengte også til å bli slipt. Mikroskop studier av fiskekroker av bein viser at de var slipt på hele overflaten, sannsynligvis på platene eller også med de små og hendige plateknivene. Andre beindredskaper, som beinnåler og flinteggpiler var også slipt som siste finish. Vi må også regne med at organisk materiale brukt til mat, for eksempel røtter, frø og nøtter, ble knust eller malt på slipeplatene ved hjelp av malesteiner.
Fra mellom og senmesolittisk tid finnes såkalte flatovale økser. De er mye mindre enn trinnøksene, oftest bare 5-10 cm lange. Formen kommer av at de var laget av store skiver eller avslag, ikke kjerner. Sannsynligvis brukte folk egnede skiver som stammet fra produksjonen av trinnøks-emnene. Skivene ble tilhugget og deretter nødtørftig slipt på overflaten. Alle er imidlertid tverrslipt på eggen. De flatovale øksene ble brukt til lettere arbeidsoppgaver, som uthuling av trekar, barking eller for eksempel produksjon av pilskaft eller buer. De er primært tilvirket av grønnstein fra Hespriholmen eller diabas fra Stakaneset, så produksjonen av dem foregikk sannsynligvis parallelt med trinnøksene.
En av de mest bemerkelsesverdige funntypene vi har fra eldre steinalder er skafhullhakker og køller av stein. De aller eldste er omkring 9500 år gamle og de var i bruk fram til midten av eldre steinalder, 7700 år før nåtid. Vi deler grovt inn i tre ulike typer: skafhullhakker, korsformede køller og stjerneformede køller. Hakkene mangler de korsformede køllenes sidearmer og de stjerneformede køllene har mer enn fire armer. Det kan være store forskjeller mellom de enkelte eksemplarene. Et felles trekk er skafthullet, som er 2-3 cm i diameter og som antakelig ble drillet ved hjelp av en rørknokkel, vann og sand. De fleste er 10-20 cm lange og de største måler mer enn 30 cm. Enkelte miniatyrer har også dukket opp – kanskje dreier det seg om barneleker. Hakkene og køllene er laget av ulike myke råmaterialer, og det som går igjen er kleber, klorittskifer og ulike skifrige bergarter. Dette er steinsorter som finnes mange steder på Vestlandet, men foreløpig har ikke arkeologer funnet selve bruddene. Sannsynligvis var det også køller og hakker av tre, bein eller gevir, men de er nesten aldri bevart fram til i dag.
Det store flertallet er kommet inn som løsfunn. Ettersom det er sjeldent å finne dem på boplasser, er nok mange lagt ned som ofre. Likevel må de ha vært anvendt før nedleggelsen, ettersom mange av dem er ødelagte; de kan for eksempel mangle en arm, de har spor etter slitasje, er reparerte eller halvferdige. Spørsmålet er hva de var brukt til og hva de betydde. Et forslag er at de var tyngder på gravestokker som ble brukt til å hente opp planter eller røtter fra jorden. En annet er at de først og fremst var symboler, som for eksempel statussymboler for ledere i samfunnet. En indikasjon på at de hadde spesiell betydning er at flere av dem er dekorert. Det dreier seg om geometriske mønstre, som nettdekor, triangler, romber eller sikksakklinjer. Noen har også åpenbar fallosmarkering. Mange av disse elementene er velkjente på gjenstander av bein og gevir fra denne perioden og viser at steinalderfolk på Vestlandet var del av en fangstkultur med et symbolsk system som strakk seg over lange avstander.
For omkring 10.000 år siden begynte steinalder befolkningene på Vestlandet å bruke en ny type øks, trinnøksa. Vi kaller den dette på grunn av det runde og «tykke» tverrsnittet – som også noen ganger også er ovalt og trekantet. «Kroppen» til øksa smalner som regel av mot nakken, som kan være både spiss og butt. De fleste trinnøksene måler 10-20 cm, men de største av dem er mer enn 30 cm lange. Det er ikke bare formen og størrelsen som er forskjellig fra de tidligere skive- og kjerneøksene. Trinnøksene representerte et helt nytt konsept, ved at råmaterialene ikke var flint plukket opp på stranda, men bergarter brutt ut i fast fjell. De var dessuten slipt, ikke bare tilhugget. To øksebrudd er kjent i vårt område, nemlig Hespriholmen på Sør-Bømlo og Stakaneset i Flora. Her tok de ut henholdsvis grønnstein og diabas. Begge var tette og homogene steinsorter som var godt egnet til å lage økser av. Vi vet at de også utnyttet andre bergarter og brudd, men andre brudd er foreløpig ikke lokalisert. Selve utvinningen foregikk ved først å varme opp skape spenninger i berget, deretter å hamre på det for å løsne store stykker. Dette kunne de også gjøre ved hjelp av kiler.
De som laget trinnøksene var interessert i store, grove emner eller kjerner som de deretter kunne redusere til en ønsket, tilnærmet sylindrisk form ved hjelp av store knakkesteiner. Neste trinn i prosessen var å ytterligere redusere de grove emnene til mer håndterbare økseemner. Denne delen av arbeidet foregikk i selve bruddene og på egne arbeidssteder på strendene i nærheten. Når prosessen var avsluttet, tok de med seg emnene videre til boplassene, eller til steder der de byttet dem i andre ting. Sliping eller prikkhugging var neste trinn i produksjonen. Dette var ulike metoder for å redusere emnet til en ferdig øks, og begge foregikk på boplassene. Prikkhugging besto i å hugge forsiktig på emnet med en hard knakkestein for å få en rund form, mens slipingen ble gjort på slipeplater. Begge deler var svært tidkrevende prosesser, og slipingen var da oftest ikke heldekkende. Mange ferdige økser hadde fremdeles «arr» etter den første tilhuggingen. Mange prikkhuggede – så vel som slipte økser – fikk et svakt tverrslipt egg. Dette betyr at de ikke var skjeftet rett slik som våre økser i dag. Tverre økser egner seg godt til uthuling, og sannsynligvis ble mange av dem brukt til det. Det er lett å tenke seg at trinnøksene ble brukt til å hule ut stammebåter, men dette kan vi ikke vite sikkert ettersom vi ikke har funn av båter fra denne perioden.
Trinnøksene ble spredt over hele Vestlandet, og finnes ofte under utgravinger av boplassene. Det dreier seg da ofte – men ikke alltid – om utslitte eller ødelagte eksemplarer. Mange dukker også opp som såkalte løsfunn, altså funn som er levert inn til museet av privatpersoner. Noen løsfunnede økser har ligget i elver, dypt i myr eller inntil store steiner, der de er kommet fram under nydyrking. Dette er steder som neppe var brukt som boplasser, og disse funnene stammer nok derfor fra offerhandlinger eller midlertidige depoter.
Platekniv fra Sundet i Ulstein (B15677). Foto: UM.
Platekniver er datert til mellom 10.000 og 6000 år siden. De er laget av siltstein og mange av dem kommer i likhet med slipeplatene fra de Devonske sandsteinsformasjonene i Sunnfjord. De er som regel bare ca. 5mm tykke og ikke mer enn 10-20 cm store med uregelmessig form. En eller flere av kantene er butte eller avrundede, noe som tyder på at de har fungert som egger – kanskje som redskaper til flåing. Men eggene kan også være brukt til sliping, for eksempel av fiskekroker av bein eller andre redskaper. Noen ganger er det spor etter sliping oppe på selve flaten. Dette var altså redskaper med flere bruksområder.
Det er ikke ofte at vi finner dyrefigurer på steinalderboplassene på Vestlandet, men de dukker av og til opp. På Vestlandet har vi til sammen fem slike figurer som er datert til slutten av eldre steinalder mellom 7500 og 6000 år siden. De er laget av kleberstein og er ganske små, bare 3-5 cm lange. Fire av dem er naturalistiske framstillinger av svømmefugler og en av dem likner en nise eller spekkhugger. De er fint laget og viser at «kunstnerne» kjente godt til dyrenes anatomi, og at de behersket formspråket. Sannsynligvis har de derfor vært aktive med å lage slike figurer ellers, i organiske materialer som tre eller bein. Det meste av dette er dessverre tapt for oss i dag.
På de fleste boplassene fra siste halvpart av eldre steinalder finner arkeologene små vannrullede steiner av hvit kvarts, ofte kalt «kosesteiner». De er bare 2-3 cm store og var etterlatt på boplassgulvene. Noen ganger ligger de samlet på ett sted, andre ganger enkeltvis. Det er ikke godt å si hva disse steinene har vært brukt til, for det er ingen spor på dem – de er bare runde og glatte og nesten like store alle sammen. Kanskje var de barneleker eller amuletter, men de kan også ha vært brukt som spillebrikker.
En pren er et beinredskap som er laget av deler av en lemmeknokkel fra hjort, elg eller andre pattedyr. Beinet var først spaltet og kuttet og deretter ble den ene enden spisset. Kanskje har prenene sittet på skaft, men de kan også ha vært brukt alene. De ble anvendt til gjennomhulling av mykt materiale som skinn eller bark. De kan også ha vært brukt til kurvfletting. Der det er bevaringsforhold for bein – som oftest i hellere – dukker prenene som regel opp. Det er ikke så merkelig, for produksjon av klær, vanntette gjenstander og beholdere var en dagligdags aktivitet på steinalderboplassene.
De eldste fiskekrokene funnet på Vestlandet er ca. 9000 år gamle. Det kan hende at folk brukte kroker tidligere enn dette, men arkeologene har enda ikke klart å finne eldre boplasser som har bevaringsforhold for beinmateriale. Krokene er som regel laget av bein fra store pattedyr, kanskje helst hjort og elg, men bein av andre arter kunne også brukes. Krokene er jevnt over ganske små; de varierer i lengde mellom 1 og 3 cm. Ingen av dem har mothaker, men er i stedet spisset i både skaft- og krokende. Langs yttersiden av skaftet har mange kroker hakk som er slipt inn på tvers. De var sannsynligvis brukt til feste for snøre, men dette er ikke helt sikkert, ettersom noen av dem har mange flere hakk (opp til 9) enn det som er nødvendig. Bunnen av gapet på de eldste krokene (Viste typen) er glatt og avrundet, mens de yngste (Skipsheller typen) har spor etter drilling av hull her. Sannsynligvis er dette hullet bare rest etter selve etter selve produksjonen.
På noen av boplassene med bevaringsforhold for bein (oftest huler og hellere) finnes avfall etter produksjon av krokene. Det dreier seg om avslag av bein, kapp eller halvfabrikata. Detaljerte studier av dette materialet og krokene selv viser at de ble laget ved at knokler først ble kappet og hugget til ved hjelp av steinredskaper. Så ble de slipt på overflaten ved hjelp av en liten slipestein/platekniv. I forbindelse med dette drillet de et hull for å gjøre slipingen lettere inn mot gapet i kroken. De aller fleste krokene som finnes under utgravninger, er knekt akkurat i bøyen/gapet. Dette var nok brukte eksemplarer som ble kastet og skiftet ut med nye. Produksjon og utskifting foregikk hele tiden på boplassene – kanskje om kvelden i leirbålets lys.
Den beskjedne størrelsen på krokene i eldre steinalder er påfallende, men rimer ganske godt med andre funn som knytter seg til fiske fra denne perioden. Såkalte blink av bein (små slipte skiver med drillet hull i den ene enden) og klebersøkker hang trolig sammen med krokene på samme snøre. De er nemlig også ganske små. De aller fleste av søkkene veier mellom 1 og 10 gram. Analyser av fiskebein fra boplassene der mange av krokene er funnet (Olsteinhelleren og Sævarhelleren i Hardanger) viser også at de fleste individene var små til middels størrelse, ettersom de fleste av dem var mellom 35 og 55 cm lange. Fisk av denne størrelsen er det mye av i beskyttede strømmer og sund langs kysten, så det var nok der fangsten foregikk, enten fra land eller fra båt utenfor boplassene.
Bruken av mikrolitter startet i tidligmesolittisk tid og fortsatte inn i mellomesolittisk tid. De mellomesolittiske variantene kunne være laget på avslag, men som regel ble de produsert med utgangspunkt i flekker, der sidekantene gjerne ble bearbeidet med mikrostikkel teknikk. Deretter ble flekken knekt og videre retusjert for å gi dem en rombisk eller triangulær form. Mikrolittene ble brukt som innsatser i flinteggpiler.
Flinteggpila var den dominerende pilspiss-typen i eldre steinalder på Vestlandet mellom ca. 10.000 og 6000 år siden. Den besto av en beinspiss som var laget av en tilhugget og slipt lemmeknokkel, der den ene enden var slipt til en spiss. De hadde ellipseformet tverrsnitt og på den ene eller begge sidene var det spart ut renner for innsetting av flintegger. Disse ble festet med lim, som kunne være laget av bjørkeharpiks. Flinteggpila ble festet til pilskaftet med en tråd i kombinasjon med et festestoff. Flinteggpilene var praktiske ved at eggene kunne skiftes ut og repareres. Det var likevel mye arbeid å lage slike spisser, ettersom de besto av så mange forskjellige elementer (ben, tråd, harpiks, flintegg) som hver og en måtte skaffes, tillages og settes sammen til et fungerende prosjektil. I tillegg kom selvsagt pilskaft og styrefjær, som også var tidkrevende å lage. Å skyte bort en pil som dette var ingen liten sak i steinalderen!
I noen hellere er det funn av fragmenterte flinteggpiler, men arkeologer finner dem sjeldent på de åpne boplassene, ettersom bevaringsforholdene for bein er for dårlige. Men en bestanddel finnes nesten alltid, nemlig selve flinteggene. Flere steinteknologier kunne anvendes for å produsere dem. De kunne lages ved bipolar teknikk, der flekker/avslag ble produsert med knakkestein og amboltstein fra bipolare kjerner. En annen, og kanskje den mest egnede, var indirekte myk teknikk eller trykkteknikk, som ble brukt på koniske kjerner for å lage flekker eller mikroflekker av flint eller kvarts. I mellommesolittisk tid ble også mikrolitter brukt som innsatser i flinteggpilene.
Fiskesøkker fra Flatøy i Meland (B12879). Foto: UM.
Kleber var et viktig materiale for produksjon av fiskesøkker i eldre steinalder. De eldste klebersøkkene er ca. 7900 år gamle og de var i bruk fram til overgangen til yngre steinalder omkring 6000 år før nåtid. Foreløpig vet vi ikke nøyaktig hvilke forekomster som ble utnyttet, men det finnes mye kleber i berggrunnen på Vestlandet, så mulighetene var mange. Kleber er lett å forme og skjære, så en skarp stein var nok til å lage den ferdig. Stykkene ble først hugget og skåret og deretter skrapt og pusset på overflaten. Noen av dem ble bare grovt tildannet, mens andre fikk en avrundet, «kaffebønneaktig» form. Alle har en langsgående fure skåret inn for feste av snøre. De aller fleste søkkene er ganske små, og veier mellom 1 og 10 gram. Enkelte er likevel større enn dette, og veier 100-200 gram. Sannsynligvis var søkkene festet på snører sammen med fiskekroker av bein. Men noen av dem – kanskje helst de største – kan også ha vært brukt som garntyngder.
Alle som har brukt neglen til å skrape på kleber vet at det er et godt materiale å arbeide med. Det har myk «fettaktig» konsistens, som er fristende å skjære eller forme. Slik var det nok også i steinalderen, for noen av klebersøkkene – omkring 2-3% av dem – ble dekorert. Selve dekoren var likevel ikke tilfeldig valgt, og det er hovedsakelig to måter det ble gjort på. Den ene måten var å skjære inn hakk langs sidene på begge sider. Den andre var å lage nettdekor på overflaten. Det er ikke godt å si hva disse dekorasjonene betydde, men andre gjenstander fra samme periode, for eksempel skafthullhakker av stein eller gevir fikk noen ganger dekor som likner på dette. Noen søkker har også ganske avanserte mønstre. To søkker funnet under utgravninger på Bjorøy og Bildøy vest for Bergen er dekorert på overflaten med linjer og vinkler i avanserte geometriske figurer. Disse dekorelementene likner på mønstre som er funnet andre steder i landet. Det at uttrykket var det samme i et stort geografisk område viser at folk i ulike deler av landet har hatt kontakt med hverandre.
Tverrpiler fra Fonnes i Austrheim, Borgun i Lærdal, Vindenes i Fjell og Hovland på Bømlo (B11518, B11518, B11856, B12626, B13752). Foto: UM.
Mot slutten av eldre steinalder, for omkring 7000 år siden, ble de nye prosjektiltypene tverreggede spisser, eneggede spisser og tangepiler tatt i bruk på Østlandet og i fjellområdene mellom øst og vest. De erstattet langt på vei den avanserte flinteggpila, og var i bruk fram til for ca xxx år siden (sjekk Reitan). Disse prosjektilene var lite i bruk på kysten av Vestlandet, men av og til dukker det opp tverreggede spisser der også. Dette er spisser som hovedsakelig ble laget av flint, noen ganger av brede flekker, men som regel på avslag. Fin kvarts eller kvartsitt var også noen ganger brukt til å lage dem. Flintsmeden passet på at eggen på tverrspissene ble en tverrgående skarp (noen ganger skjev, andre ganger helt rett), og så ble sidene retusjert bakover fra eggen, slik at eggen ble noe bredere enn det partiet som skulle settes i pilskaftet. Samme teknikk ble brukt for å lage eneggede spisser, men da ble bare den ene siden retusjert, mens den andre framsto som en skjev, skarp egg. Tangepilene fikk i motsetning til de andre to en klart retusjert tange til å sette i pilskaftet. Noen ganger ble også den ene siden retusjert i tillegg, men ofte brukte de bare den naturlige spissen på avslaget som odd.
Skraper fra Halnefjorden på Hardangervidda i Eidfjord (B12300). Foto: UM.
En vanlig funnkategori på de mesolittiske boplassene er gjenstander som har spor etter skraping og skjæring. De varierte i størrelse og kunne være laget av flint eller andre harde råmaterialer. Sporene er det en fagspråket kalles bruksretusj. Kort og godt dreier det seg om slitasje på en skarp kant av en flekke eller avslag. Kanten kan være rett, konveks eller konkav, alt etter hva slags arbeid som er gjort. En stor arbeidsoppgave var å skrape skinn rent på innsiden. Da brukte de en konveks og litt butt egg for ikke å ødelegge skinnet. Men for å skrape rent et trestykke kunne en konkav kant være best. Noen av disse retusjerte gjenstandene ble bare holdt i hånden da skrapingen foregikk, mens andre sannsynligvis ble skjeftet.
Fra tidlig- og mellomneolittisk tid finnes det flere slags kroker. Noen er svært små, og likner på fiskekrokene av bein som ble brukt i eldre steinalder. Som dem har de heller ingen mothake. De fleste er 3-4 cm lange. De er likevel utformet litt forskjellig fra de eldre krokene, ettersom mange har en liten knopp øverst på stammen, som noen ganger er forlenget til en arm. Sannsynligvis var knoppene brukt som feste til snøret.
I yngre steinalder begynte folk på Vestlandet å bruke keramikk til oppbevaring og koking. I begynnelsen må det nesten bare ha vært et kuriøst element, for de finnes svært sjeldent på boplasser fra tidligneolittisk tid. Dekor og gods på de få som foreligger ligner til gjengjeld mye på keramikken som finnes på boplasser i Øst-Norge, og som knyttes til traktbegerkultur. Det er snakk om dekor med såkalt «ekte snor», som vil si at de som laget keramikken trykket en tosnodd snor inn i den våte leiren før potten ble brent. Når disse spesielle karene dukker opp på Vestlandet tyder det på kontakt med de østlige gruppene, kanskje over fjellet. At de kan ha gått denne ruta, viser funn av samme type keramikk på Hardangervidda.
Det er altså usikkert om de tidligneolittiske gruppene på Vestlandet laget keramikken seg selv. Men det gjorde de i alle fall i mellomneolittisk tid. På boplasser fra denne perioden er det vanlig å finne skår etter keramikk som er mye tykkere i godset. Rekonstruksjoner av karene viser at de var 15-20 cm brede, ca. 20 cm høye, hadde traktform (s-formet profil) og spiss bunn. Dekoren var endret i forhold til tidligere. De mellomneolittiske karene var hovedsakelig dekorert med snorstempel, det vil si at de i stedet for ekte snor brukte korte stempler med snor. Disse trykket de på leiren, ofte i kompliserte mønstre, som regel bare på utsiden, men av og til også på innsiden av karene. Noen ganger brukte de også pinner og skjell til å dekorere karene med. «Snorstempelkeramikken» som den kalles på fagspråket finnes sporadisk på boplasser nord for Sognefjorden, men opptrer ganske ofte sør for den, og finnes hyppig på boplasser langs hele kysten av Sør-Norge. De som brukte dem, levde først og fremst som jeger-fisker-sankere. Dette bekreftes også av analyser som er gjort av fettsyrer i karene, der det er marine fettsyrer som dominerer. Sannsynligvis ble de brukt til å koke selkjøtt eller andre ting fra havet.
Foreløpig er det ikke funnet lokaliteter der selve keramikken ble laget, slik som rester etter ovner ansamlinger av leire eller avfall etter produksjon. Likevel mener mange at den stammer fra vestnorske verksteder, ettersom det er trekk i dekoren som bare finnes på denne delen av landet.
Vespestadøks fra Runnhovda på Osterøy (B17451). Foto: UM.
Ved overgangen til yngre steinalder kom det en ny øksetype på Vestlandet, nemlig Vespestadøksa. Den er oppkalt etter et funnsted på Sør-Bømlo. Øksene var vanligst i tidligneolittisk tid, men finnes også på boplasser fra mellomneolittisk tid. I motsetning til de eldre ovale trinnøksene har de firkantede tverrsnitt med avrundede sider. Kanskje var de neolittiske øksene mer økonomiske å produsere, ettersom de heller ikke er så store; de er vanligvis ikke mer enn 10 cm lange. Til gjengjeld er de ofte slipt over det hele, og har tverrstilte egger. Selv om økseformen altså var ny, ble mange av dem fremdeles laget av grønnstein og diabas, som var tatt ut på steinbruddene på Hespriholmen på Bømlo og Stakaneset i Flora. Vespestadøksene var ikke så store og tunge i seg selv, men kan ha blitt skjeftet slik at en del av tyngden lå i selve skaftet. Sannsynligvis ble de brukt til trearbeid. De egnet seg til uthuling, men kunne sikkert også ha andre bruksområder. Vespestadøksene er sjeldne utenfor Vestlandet, men den slipte firesidige formen var likevel kjent der. Innenfor Traktbegerkultur, som fantes i Sør-Skandinavia og Øst-Norge brukte de firesidige såkalte tynnakkede økser som var laget av flint eller bergart. Men de hadde likevel rette egger, ikke tverre, slik som Vespestadøksene.
Skiferkniver finnes i flere ulike former, men en kan grovt skille mellom eneggede og dobbelteggede typer. Variasjonen innenfor disse er likevel stor, og det har nok sammenheng med ulike bruksområder. Men det er også fordi knivene har vært skjerpet opp i varierende grad. De eldste skiferknivene er datert til slutten av eldre steinalder, men hovedbruksperioden er yngre steinalder. De er vanlige langs kysten av Nord- og Midt-Norge, og mer sjeldne sør for Stad. Av og til dukker det likevel opp en skiferkniv på boplasser lengre sør på Vestlandet, og da sannsynligvis importert nordfra. Noen av dem er svært fint laget og dekor finnes av og til. Siden de først og fremst er funnet på kysten, knyttes de gjerne til marin fangst, spesielt til flensing av sel eller andre store pattedyr – akkurat som inuitenes kniv ulu. Den skarpe, men likevel avrundede eggen ville egnet seg godt til det.
Spydspiss av skifer fra Kvassnes på Sula (B7747). Foto: UM.
Noen skiferspisser er så store og tunge at de må ha vært brukt som nærvåpen – altså som spyd, ikke pilspisser. Spydene er både bredere (mer enn 2,2 cm) og tykkere (mer enn 0,7 cm) enn pilspissene. De var rimeligvis også lengre, men problemet er at det er så få hele spyd som er bevart, så dette vet vi ikke helt presist. De aller fleste er knekt – sannsynligvis under bruk. Som regel har de et kraftig tangeparti og «hengende agnorer», som vil si ordentlige, tilslipte mothaker. Enkelte eksemplarer har også borede hull på hver side av tangen der mothakene begynner. Sannsynligvis var hullene brukt som feste for en line. Skiferspyd knyttes først og fremst til marin jakt, og lina ville da også være nyttig ved fangst av sjøpattedyr, der mothakene på spydet festet seg i dyret. Dersom skaftet falt av, kunne jegeren holde fast i dyret med lina. Skiferspyd var i bruk i hele yngre steinalder, men var vanligst i mellomneolittisk tid på Vestlandet. I motsetning til skiferpilene er de er ikke så vanlige å finne på Vestlandet sør for Nordfjord, men det er mange av dem i Møre og Romsdal og nordover langs kysten.
Tangespisser av A-type fra Nilsvika på Bjorøy (B14571) Foto: UM.
I løpet av overgangen til tidligneolittisk tid for omkring 6000 år siden begynte folk på Vestlandet å bruke tangepiler. Slike piler fantes allerede på Østlandet og på fjellet mellom øst og vest, men da hadde de vært laget med utgangspunkt i avslag. Fra nå av – og inntil videre bare på Vestlandet – ble tangepilene nesten alltid produsert ved hjelp av sylindrisk flekketeknologi. På disse pilene – som kalles A-piler – ligger spissen alltid i distalenden (altså i den enden som det ikke ble slått fra kjernen). Det beste var dersom denne endte i en naturlig spiss, som dermed ikke trengte videre bearbeidelse. Flekkene som så slik ut ble videre retusjert på begge sider av proksimalenden (altså enden som ble slått fra kjernen), slik at det ble en tange der, som kunne plasseres i pilskaftet. Svært mange av pilene var laget av råmaterialet rhyolitt, som var brutt ut på toppen av fjellet Siggjo på Bømlo.
Den sylindriske teknologien var altså i liten grad til stede i Øst-Norge tidlig i yngre steinalder. Men fra omkring 4500 år siden skjedde det store endringer. Som følge av kontakter med de vestnorske befolkningene bredte den seg nå for alvor til Øst-Norge og videre til Sverige og Danmark. Der knyttes den blant annet til sene fangstgrupper i disse områdene, og fra dem kom de tilbake igjen til de vestnorske gruppene. Det er få eksemplarer av slike spisser på Vestlandet, som kalles B, C og D-piler. Det har nok sammenheng med at teknologien nå oftest ble anvendt på flint av høy kvalitet. Dette betydde at de sylindriske kjernene kunne være større og pilspissene tilsvarende lengre; noen av dem måler så mye som 15 cm. Selve finishen av spissene var også mye mer avansert. Mens vestlendingene tidligere bare hadde «retusjert» en tange for å feste pila til skaftet, så ble nå også eggene bearbeidet ved hjelp av avanserte retusjeringsteknikker. Dette resulterte i lange, vakre, skarpe spisser med trekantede tverrsnitt. Spissene var store og relativt tunge, og har nok krevd kraftige buer.
Skifersspisser fra Ramsvikneset i Austrheim (B11511). Foto: UM.
Skiferpiler er piler som er satt inn som odder på pilskaft. De er produsert i en kombinasjon av hugging og sliping ved hjelp av skiferteknologi. Pilene har forskjellig utforming i ulike perioder av steinalderen, og varierer i lengde mellom 5 og 10 cm. De er ikke mer enn 2,2 cm brede og 0,7 cm tykke på bladet. På Vestlandet var pilene vanligst i Nordhordland og nordover. De var i bruk fra ca. 6000 år siden og ut mellomneolittisk tid, men kom enda tidligere inn lengre nord i landet. I tidligneolittisk tid hadde de spissovalt eller rombisk tverrsnitt og rette eller skrå mothaker, og slipt tange. Pilene fra mellomneolittisk tid har alltid har rombiske tverrsnitt. I den perioden skulle de også ha «hengende agnorer», det vil si reelle, spisse mothaker på hver side av den tilslipte tangen. De aller fleste av spissene som finnes på boplassene er mislykkede eller ødelagte eksemplarer. Av og til finner en også halvfabrikata. Mange har også spor etter reparasjoner, noe som var enkelt å gjøre på en slipepate. På mange steinalderboplasser finnes skiferpiler sammen med tangepiler som var slått med sylindrisk teknikk. Kanskje var de to spisstypene brukt til ulike ting, men dette vet vi foreløpig lite om. Sannsynligvis var begge jaktvåpen til fangst av pattedyr i hav og på land.
Vestlandsøks fra Tysnes i Tysnes kommune (B11148). Foto: UM.
Vestlandsøksa er en rektangulær øks som har et skarpt, firesidig tverrsnitt og tverrslipt egg. Den var vanligst i mellomneolittisk tid, altså i perioden mellom 5300 og 4350 år siden, men slike økser ble muligens også anvendt i senneolittisk tid. Øksene varierer ganske mye i størrelse, noe som tyder på at de ble brukt til mange ulike arbeidsoppgaver. Noen er veldig små – bare 2-3 cm lange – og kan karakteriseres som meisler. Vestlandsøksene er sjeldent lengre enn 11 cm. En spesielt lang variant som kalles Vestlandsøks type C og regnes for å være blant de yngste. Grønnstein fra Hespriholmen på Bømlo og diabas fra Stakaneset i Flora var vanlige råmaterialer, men andre steinsorter ble også brukt til å lage Vestlandsøksene.
Tykknakket flintøks fra Flesland i Bergen (B11026). Foto: UM.
De tynnakkede øksene av flint og bergart stammer opprinnelig fra Sør-Skandinavia, men noen av dem er også funnet på Vestlandet. Sannsynligvis er de importerte, og har kommet via befolkningene i Øst-Norge. Øksene er firesidige og har rette egger. Smal- og bredsidene er hvelvet, men og noen ganger er ikke bredsidene fullstendig slipt. Øksene er ofte mye brukt og flere delvis ødelagte. Ingen er funnet på boplasser – de er alle sammen levert inn til museet av private finnere. Dette kan tyde på at de ikke var egentlige arbeidsøkser, men hadde spesiell betydning og verdi, og ble lagt ned i jorden som ofre.
