Category: 3. Seinmesolittikum

Det er ikke ofte at vi finner dyrefigurer på steinalderboplassene på Vestlandet, men de dukker av og til opp. På Vestlandet har vi til sammen fem slike figurer som er datert til slutten av eldre steinalder mellom 7500 og 6000 år siden. De er laget av kleberstein og er ganske små, bare 3-5 cm lange. Fire av dem er naturalistiske framstillinger av svømmefugler og en av dem likner en nise eller spekkhugger. De er fint laget og viser at «kunstnerne» kjente godt til dyrenes anatomi, og at de behersket formspråket. Sannsynligvis har de derfor vært aktive med å lage slike figurer ellers, i organiske materialer som tre eller bein. Det meste av dette er dessverre tapt for oss i dag.

På de fleste boplassene fra siste halvpart av eldre steinalder finner arkeologene små vannrullede steiner av hvit kvarts, ofte kalt «kosesteiner». De er bare 2-3 cm store og var etterlatt på boplassgulvene. Noen ganger ligger de samlet på ett sted, andre ganger enkeltvis. Det er ikke godt å si hva disse steinene har vært brukt til, for det er ingen spor på dem – de er bare runde og glatte og nesten like store alle sammen. Kanskje var de barneleker eller amuletter, men de kan også ha vært brukt som spillebrikker.

En pren er et beinredskap som er laget av deler av en lemmeknokkel fra hjort, elg eller andre pattedyr. Beinet var først spaltet og kuttet og deretter ble den ene enden spisset. Kanskje har prenene sittet på skaft, men de kan også ha vært brukt alene. De ble anvendt til gjennomhulling av mykt materiale som skinn eller bark. De kan også ha vært brukt til kurvfletting. Der det er bevaringsforhold for bein – som oftest i hellere – dukker prenene som regel opp. Det er ikke så merkelig, for produksjon av klær, vanntette gjenstander og beholdere var en dagligdags aktivitet på steinalderboplassene.

De eldste fiskekrokene funnet på Vestlandet er ca. 9000 år gamle. Det kan hende at folk brukte kroker tidligere enn dette, men arkeologene har enda ikke klart å finne eldre boplasser som har bevaringsforhold for beinmateriale. Krokene er som regel laget av bein fra store pattedyr, kanskje helst hjort og elg, men bein av andre arter kunne også brukes. Krokene er jevnt over ganske små; de varierer i lengde mellom 1 og 3 cm. Ingen av dem har mothaker, men er i stedet spisset i både skaft- og krokende. Langs yttersiden av skaftet har mange kroker hakk som er slipt inn på tvers. De var sannsynligvis brukt til feste for snøre, men dette er ikke helt sikkert, ettersom noen av dem har mange flere hakk (opp til 9) enn det som er nødvendig. Bunnen av gapet på de eldste krokene (Viste typen) er glatt og avrundet, mens de yngste (Skipsheller typen) har spor etter drilling av hull her. Sannsynligvis er dette hullet bare rest etter selve etter selve produksjonen.

På noen av boplassene med bevaringsforhold for bein (oftest huler og hellere) finnes avfall etter produksjon av krokene. Det dreier seg om avslag av bein, kapp eller halvfabrikata. Detaljerte studier av dette materialet og krokene selv viser at de ble laget ved at knokler først ble kappet og hugget til ved hjelp av steinredskaper. Så ble de slipt på overflaten ved hjelp av en liten slipestein/platekniv. I forbindelse med dette drillet de et hull for å gjøre slipingen lettere inn mot gapet i kroken. De aller fleste krokene som finnes under utgravninger, er knekt akkurat i bøyen/gapet. Dette var nok brukte eksemplarer som ble kastet og skiftet ut med nye. Produksjon og utskifting foregikk hele tiden på boplassene – kanskje om kvelden i leirbålets lys.

Den beskjedne størrelsen på krokene i eldre steinalder er påfallende, men rimer ganske godt med andre funn som knytter seg til fiske fra denne perioden. Såkalte blink av bein (små slipte skiver med drillet hull i den ene enden) og klebersøkker hang trolig sammen med krokene på samme snøre. De er nemlig også ganske små. De aller fleste av søkkene veier mellom 1 og 10 gram. Analyser av fiskebein fra boplassene der mange av krokene er funnet (Olsteinhelleren og Sævarhelleren i Hardanger) viser også at de fleste individene var små til middels størrelse, ettersom de fleste av dem var mellom 35 og 55 cm lange. Fisk av denne størrelsen er det mye av i beskyttede strømmer og sund langs kysten, så det var nok der fangsten foregikk, enten fra land eller fra båt utenfor boplassene.

Harpuner av bein (kommer)

Bruken av mikrolitter startet i tidligmesolittisk tid og fortsatte inn i mellomesolittisk tid. De mellomesolittiske variantene kunne være laget på avslag, men som regel ble de produsert med utgangspunkt i flekker, der sidekantene gjerne ble bearbeidet med mikrostikkel teknikk. Deretter ble flekken knekt og videre retusjert for å gi dem en rombisk eller triangulær form. Mikrolittene ble brukt som innsatser i flinteggpiler.

Flinteggpila var den dominerende pilspiss-typen i eldre steinalder på Vestlandet mellom ca. 10.000 og 6000 år siden. Den besto av en beinspiss som var laget av en tilhugget og slipt lemmeknokkel, der den ene enden var slipt til en spiss. De hadde ellipseformet tverrsnitt og på den ene eller begge sidene var det spart ut renner for innsetting av flintegger. Disse ble festet med lim, som kunne være laget av bjørkeharpiks. Flinteggpila ble festet til pilskaftet med en tråd i kombinasjon med et festestoff. Flinteggpilene var praktiske ved at eggene kunne skiftes ut og repareres. Det var likevel mye arbeid å lage slike spisser, ettersom de besto av så mange forskjellige elementer (ben, tråd, harpiks, flintegg) som hver og en måtte skaffes, tillages og settes sammen til et fungerende prosjektil. I tillegg kom selvsagt pilskaft og styrefjær, som også var tidkrevende å lage. Å skyte bort en pil som dette var ingen liten sak i steinalderen!

I noen hellere er det funn av fragmenterte flinteggpiler, men arkeologer finner dem sjeldent på de åpne boplassene, ettersom bevaringsforholdene for bein er for dårlige. Men en bestanddel finnes nesten alltid, nemlig selve flinteggene. Flere steinteknologier kunne anvendes for å produsere dem. De kunne lages ved bipolar teknikk, der flekker/avslag ble produsert med knakkestein og amboltstein fra bipolare kjerner. En annen, og kanskje den mest egnede, var indirekte myk teknikk eller trykkteknikk, som ble brukt på koniske kjerner for å lage flekker eller mikroflekker av flint eller kvarts. I mellommesolittisk tid ble også mikrolitter brukt som innsatser i flinteggpilene.

Kleber var et viktig materiale for produksjon av fiskesøkker i eldre steinalder. De eldste klebersøkkene er ca. 7900 år gamle og de var i bruk fram til overgangen til yngre steinalder omkring 6000 år før nåtid. Foreløpig vet vi ikke nøyaktig hvilke forekomster som ble utnyttet, men det finnes mye kleber i berggrunnen på Vestlandet, så mulighetene var mange. Kleber er lett å forme og skjære, så en skarp stein var nok til å lage den ferdig. Stykkene ble først hugget og skåret og deretter skrapt og pusset på overflaten. Noen av dem ble bare grovt tildannet, mens andre fikk en avrundet, «kaffebønneaktig» form. Alle har en langsgående fure skåret inn for feste av snøre. De aller fleste søkkene er ganske små, og veier mellom 1 og 10 gram. Enkelte er likevel større enn dette, og veier 100-200 gram. Sannsynligvis var søkkene festet på snører sammen med fiskekroker av bein. Men noen av dem – kanskje helst de største – kan også ha vært brukt som garntyngder.

Alle som har brukt neglen til å skrape på kleber vet at det er et godt materiale å arbeide med. Det har myk «fettaktig» konsistens, som er fristende å skjære eller forme. Slik var det nok også i steinalderen, for noen av klebersøkkene – omkring 2-3% av dem – ble dekorert. Selve dekoren var likevel ikke tilfeldig valgt, og det er hovedsakelig to måter det ble gjort på. Den ene måten var å skjære inn hakk langs sidene på begge sider. Den andre var å lage nettdekor på overflaten. Det er ikke godt å si hva disse dekorasjonene betydde, men andre gjenstander fra samme periode, for eksempel skafthullhakker av stein eller gevir fikk noen ganger dekor som likner på dette. Noen søkker har også ganske avanserte mønstre. To søkker funnet under utgravninger på Bjorøy og Bildøy vest for Bergen er dekorert på overflaten med linjer og vinkler i avanserte geometriske figurer. Disse dekorelementene likner på mønstre som er funnet andre steder i landet. Det at uttrykket var det samme i et stort geografisk område viser at folk i ulike deler av landet har hatt kontakt med hverandre.

Mot slutten av eldre steinalder, for omkring 7000 år siden, ble de nye prosjektiltypene tverreggede spisser, eneggede spisser og tangepiler tatt i bruk på Østlandet og i fjellområdene mellom øst og vest. De erstattet langt på vei den avanserte flinteggpila, og var i bruk fram til for ca xxx år siden (sjekk Reitan). Disse prosjektilene var lite i bruk på kysten av Vestlandet, men av og til dukker det opp tverreggede spisser der også. Dette er spisser som hovedsakelig ble laget av flint, noen ganger av brede flekker, men som regel på avslag. Fin kvarts eller kvartsitt var også noen ganger brukt til å lage dem. Flintsmeden passet på at eggen på tverrspissene ble en tverrgående skarp (noen ganger skjev, andre ganger helt rett), og så ble sidene retusjert bakover fra eggen, slik at eggen ble noe bredere enn det partiet som skulle settes i pilskaftet. Samme teknikk ble brukt for å lage eneggede spisser, men da ble bare den ene siden retusjert, mens den andre framsto som en skjev, skarp egg. Tangepilene fikk i motsetning til de andre to en klart retusjert tange til å sette i pilskaftet. Noen ganger ble også den ene siden retusjert i tillegg, men ofte brukte de bare den naturlige spissen på avslaget som odd.

En vanlig funnkategori på de mesolittiske boplassene er gjenstander som har spor etter skraping og skjæring. De varierte i størrelse og kunne være laget av flint eller andre harde råmaterialer. Sporene er det en fagspråket kalles bruksretusj. Kort og godt dreier det seg om slitasje på en skarp kant av en flekke eller avslag. Kanten kan være rett, konveks eller konkav, alt etter hva slags arbeid som er gjort. En stor arbeidsoppgave var å skrape skinn rent på innsiden. Da brukte de en konveks og litt butt egg for ikke å ødelegge skinnet. Men for å skrape rent et trestykke kunne en konkav kant være best. Noen av disse retusjerte gjenstandene ble bare holdt i hånden da skrapingen foregikk, mens andre sannsynligvis ble skjeftet.