Bergkunst er en samlebetegnelse for hogde, rissede, slipte og malte linjer i fast fjell, på jordfaste og løse steiner, også kjent som helleristninger og bergmalerier. Langs den vestnorske kyststripen finnes det flere store og små helleristningsfelt, over 400 større og mindre lokaliteter i alt. Vi deler ristningene i to hovedgrupper; veideristninger og jordbruksristninger.
I den første gruppen, veideristninger, er bilder av ulike dyr som hjort, elg, reinsdyr, hval, og fugler vanlige. Det finnes også enkelte menneskefigurer og geometriske motiver på flatene. Veideristningene dateres til steinalder, i hovedsak ut fra høyde over havet og motivkrets. Veideristninger har tradisjonelt blitt tolket som jaktmagi, men i de senere årene har det blitt foreslått flere ulike tolkninger.
De største og mest kjente feltene fra steinalderen i Bergen Museums distrikt er Vingen i Bremanger, og Ausevik i Flora, begge i Sogn og Fjordane. Det finnes også små felt med dyrefigurer i Hordaland, blant annet på Rykkje og i Vangdal i Kvam, Hardanger.
En enslig hjortefigur finnes i Åsane, 8 km nord for Bergen. Den kom frem så seint som i 1971, opp- daget under en skyteøvelse på Rolland skytebane. Hjorten er kun rundt 15 cm lang, og hogd inn på vestsiden av berget. Den er naturalistisk gjengitt og bare konturene av dyret er markert. Figuren skiller seg formmessig fra andre kjente hjortefigurene på Vestlandet, og er kanskje yngre? Måten den ble fun-net på gjør at vi ikke er helt sikker på om den er fra forhistorisk tid.
V i n g e n
I påsken 1910 var en sakfører fra Bergen, Kristian Bing, på ferie i Nordfjord for å klatre i fjellet. Der fikk han høre at lokale fiskere hadde sett avbildninger av dyr på bergflatene i Vingen. Bing var ivrig amatørarkeolog og reiste til stedet. Han kunne overveldet fastslå at stedet var et kolossalmuseum for helleristninger. På Bings tid var det kjent ca 100 ristninger i Vingen, mens vi i dag kjenner over 2 000. Det vanligste motivet i Vingen er hjortedyr, med eller uten linje- og strekmotiver inni kroppen. I tillegg fins det enkelte avbildninger av fugl og fisk, menneskefigurer, og ulike abstrakte mønstre som ovaler og sikksakklinjer. Ristningene antas å være laget av jeger og sankerbefolkningen som levde i områ-det for om lag 7 000 år siden.
Au s e v i k
Ausevikfeltet ligger i Flora kommune, Sogn og Fjordane. Det ble oppdaget og dokumentert i 1934. Ausevik er en av de største og mest særpregede lokalitetene med veideristninger i Sør-Norge. Her er rundt 350 figurer med ulike abstrakte og geometriske mønstre, hjortedyr, menneskefremstillinger, plantemotiv og enkelte skålgroper. Det er noe uenighet om hvor gam-melt feltet er, men de fleste tolkninger heller mot at det var i bruk i overgangen mellom eldre- og yngre steinalder, for rundt 6 000 år siden. Aus-evikristningene er i svært dårlig forfatning i dag. Både figurdetaljer, hele ristningsfigurer og større partier av bergoverflaten er borte på grunn av erosjon og forvitring.
J o rd b r u k s r i s t n i n g e r
Jordbruksristninger har en helt annet motivsammensetning enn veideristninger. De vanligste motivene er båter, menneskefigurer, fotsåler, spiraler, konsentriske sirkler, skålgroper, som er fagfolks betegnelse på små runde fordypninger i berget, og scener som har sammenheng med jordbruk og fruktbarhet. Disse ristningene er yngre, og knyttes til ideologiske og samfunnsmessige endringer som finner sted i slutten av steinalder – bronsealder. Jordbruksristningene knyttes tradisjonelt til en fruktbarhetskult der solen står i sentrum. Ulike sirkelmotiv blir generelt tolket som fremstillinger av solen, og for en jordbrukende befolkning var fruktbarhet for både jorda, dyrene og menneskene en livsnødvendighet.
Det er spesielt to motiver som dominerer; båten og skålgropene. Båten kan ha hatt en praktisk funksjon som framkomstmiddel, men mest av alt knyttes også den til solen. Båtene opptrer ofte sammen med ringfigurer, og dette kan tolkes som at båten har vært solens hjelper på ferden over himmelen om dagen. Om natten kan båten ha vært solens farkost gjennom mørket, og den kan også ha vært et symbol for liv og død, på reisen gjennom livet og under-verdenen.
Jordbruksristninger er det en del av innenfor museumsdistriktet, blant annet har vi store felt både i Etne og Jondal, Sunnhordland. På Vinnes i Fusa, og på Reigstad på Osterøy er det berg med skipsfigurer. Skålgroper er funnet både på kysten, i innlandet og i fjellområdene, på fast fjell, på stor stein, og i graver. Dateringene spenner fra yngre steinalder til middelalder, trolig med en overvekt i bronsealder. Gropene knyttes historisk til folketro, der det har vært ofret smør, tran og andre ting i dem. Den vanligste tolkningen er at det har vært ofret i gropene i forbin-delse med fruktbarhetskultus, ønske om godt vær og gode avlinger. Hovedmengden av skålgropfeltene ligger i stølstraktene i indre Sogn og Hardanger. De er gjerne tilknyttet tidlig beitebruk, allerede i yngre steinalder.
