Category: 1. Tidligneolittikum

Skiferkniver finnes i flere ulike former, men en kan grovt skille mellom eneggede og dobbelteggede typer. Variasjonen innenfor disse er likevel stor, og det har nok sammenheng med ulike bruksområder. Men det er også fordi knivene har vært skjerpet opp i varierende grad. De eldste skiferknivene er datert til slutten av eldre steinalder, men hovedbruksperioden er yngre steinalder. De er vanlige langs kysten av Nord- og Midt-Norge, og mer sjeldne sør for Stad. Av og til dukker det likevel opp en skiferkniv på boplasser lengre sør på Vestlandet, og da sannsynligvis importert nordfra. Noen av dem er svært fint laget og dekor finnes av og til. Siden de først og fremst er funnet på kysten, knyttes de gjerne til marin fangst, spesielt til flensing av sel eller andre store pattedyr – akkurat som inuitenes kniv ulu. Den skarpe, men likevel avrundede eggen ville egnet seg godt til det.

Noen skiferspisser er så store og tunge at de må ha vært brukt som nærvåpen – altså som spyd, ikke pilspisser. Spydene er både bredere (mer enn 2,2 cm) og tykkere (mer enn 0,7 cm) enn pilspissene. De var rimeligvis også lengre, men problemet er at det er så få hele spyd som er bevart, så dette vet vi ikke helt presist. De aller fleste er knekt – sannsynligvis under bruk. Som regel har de et kraftig tangeparti og «hengende agnorer», som vil si ordentlige, tilslipte mothaker. Enkelte eksemplarer har også borede hull på hver side av tangen der mothakene begynner. Sannsynligvis var hullene brukt som feste for en line. Skiferspyd knyttes først og fremst til marin jakt, og lina ville da også være nyttig ved fangst av sjøpattedyr, der mothakene på spydet festet seg i dyret. Dersom skaftet falt av, kunne jegeren holde fast i dyret med lina. Skiferspyd var i bruk i hele yngre steinalder, men var vanligst i mellomneolittisk tid på Vestlandet. I motsetning til skiferpilene er de er ikke så vanlige å finne på Vestlandet sør for Nordfjord, men det er mange av dem i Møre og Romsdal og nordover langs kysten.

I løpet av overgangen til tidligneolittisk tid for omkring 6000 år siden begynte folk på Vestlandet å bruke tangepiler. Slike piler fantes allerede på Østlandet og på fjellet mellom øst og vest, men da hadde de vært laget med utgangspunkt i avslag. Fra nå av – og inntil videre bare på Vestlandet – ble tangepilene nesten alltid produsert ved hjelp av sylindrisk flekketeknologi. På disse pilene – som kalles A-piler – ligger spissen alltid i distalenden (altså i den enden som det ikke ble slått fra kjernen). Det beste var dersom denne endte i en naturlig spiss, som dermed ikke trengte videre bearbeidelse. Flekkene som så slik ut ble videre retusjert på begge sider av proksimalenden (altså enden som ble slått fra kjernen), slik at det ble en tange der, som kunne plasseres i pilskaftet. Svært mange av pilene var laget av råmaterialet rhyolitt, som var brutt ut på toppen av fjellet Siggjo på Bømlo.

Den sylindriske teknologien var altså i liten grad til stede i Øst-Norge tidlig i yngre steinalder.  Men fra omkring 4500 år siden skjedde det store endringer. Som følge av kontakter med de vestnorske befolkningene bredte den seg nå for alvor til Øst-Norge og videre til Sverige og Danmark. Der knyttes den blant annet til sene fangstgrupper i disse områdene, og fra dem kom de tilbake igjen til de vestnorske gruppene. Det er få eksemplarer av slike spisser på Vestlandet, som kalles B, C og D-piler. Det har nok sammenheng med at teknologien nå oftest ble anvendt på flint av høy kvalitet. Dette betydde at de sylindriske kjernene kunne være større og pilspissene tilsvarende lengre; noen av dem måler så mye som 15 cm. Selve finishen av spissene var også mye mer avansert. Mens vestlendingene tidligere bare hadde «retusjert» en tange for å feste pila til skaftet, så ble nå også eggene bearbeidet ved hjelp av avanserte retusjeringsteknikker. Dette resulterte i lange, vakre, skarpe spisser med trekantede tverrsnitt. Spissene var store og relativt tunge, og har nok krevd kraftige buer.

Skiferpiler er piler som er satt inn som odder på pilskaft. De er produsert i en kombinasjon av hugging og sliping ved hjelp av skiferteknologi. Pilene har forskjellig utforming i ulike perioder av steinalderen, og varierer i lengde mellom 5 og 10 cm. De er ikke mer enn 2,2 cm brede og 0,7 cm tykke på bladet. På Vestlandet var pilene vanligst i Nordhordland og nordover. De var i bruk fra ca. 6000 år siden og ut mellomneolittisk tid, men kom enda tidligere inn lengre nord i landet. I tidligneolittisk tid hadde de spissovalt eller rombisk tverrsnitt og rette eller skrå mothaker, og slipt tange. Pilene fra mellomneolittisk tid har alltid har rombiske tverrsnitt. I den perioden skulle de også ha «hengende agnorer», det vil si reelle, spisse mothaker på hver side av den tilslipte tangen. De aller fleste av spissene som finnes på boplassene er mislykkede eller ødelagte eksemplarer. Av og til finner en også halvfabrikata. Mange har også spor etter reparasjoner, noe som var enkelt å gjøre på en slipepate. På mange steinalderboplasser finnes skiferpiler sammen med tangepiler som var slått med sylindrisk teknikk. Kanskje var de to spisstypene brukt til ulike ting, men dette vet vi foreløpig lite om. Sannsynligvis var begge jaktvåpen til fangst av pattedyr i hav og på land.

Vestlandsøksa er en rektangulær øks som har et skarpt, firesidig tverrsnitt og tverrslipt egg. Den var vanligst i mellomneolittisk tid, altså i perioden mellom 5300 og 4350 år siden, men slike økser ble muligens også anvendt i senneolittisk tid.  Øksene varierer ganske mye i størrelse, noe som tyder på at de ble brukt til mange ulike arbeidsoppgaver. Noen er veldig små – bare 2-3 cm lange – og kan karakteriseres som meisler. Vestlandsøksene er sjeldent lengre enn 11 cm. En spesielt lang variant som kalles Vestlandsøks type C og regnes for å være blant de yngste. Grønnstein fra Hespriholmen på Bømlo og diabas fra Stakaneset i Flora var vanlige råmaterialer, men andre steinsorter ble også brukt til å lage Vestlandsøksene.

De tynnakkede øksene av flint og bergart stammer opprinnelig fra Sør-Skandinavia, men noen av dem er også funnet på Vestlandet. Sannsynligvis er de importerte, og har kommet via befolkningene i Øst-Norge. Øksene er firesidige og har rette egger. Smal- og bredsidene er hvelvet, men og noen ganger er ikke bredsidene fullstendig slipt. Øksene er ofte mye brukt og flere delvis ødelagte. Ingen er funnet på boplasser – de er alle sammen levert inn til museet av private finnere. Dette kan tyde på at de ikke var egentlige arbeidsøkser, men hadde spesiell betydning og verdi, og ble lagt ned i jorden som ofre.