Category: 2. Mellommesolittikum

Pimpsteiner finnes ofte når en graver i jorda langs gamle strandlinjer. De kan ligge i tykke lag på ulike nivåer over havet. De er størknet lava fra en serie med vulkanutbrudd på Island, som var lette nok til å holde seg flytende og som landet på norske strender etter en ferd over havet mot øst. I steinalderen visste folk å benytte seg av dette materialet og det er derfor ganske vanlig å finne dem under steinalderutgravninger. Noen av dem er bare runde og tilsynelatende uten spor etter bruk, mens andre har klare, slipte furer eller flater. Pimpsteinene var utmerkede pusseredskaper som helt sikkert ble brukt for å få pilskaftene rette og jevne. De egnet seg også til å pusse andre gjenstander av tre eller bein.

Arkeologer finner ofte vannrullede stein på boplassene. De har rimeligvis vært fraktet dit av mennesker. De aller fleste av dem mangler likevel klare spor etter bruk, og tas derfor ikke med inn til museet. Men det er noen unntak.

På noen av dem er det spor i den ene eller i begge ender etter hugging. Dette er knakkesteiner, som var brukt direkte (ved frihåndsteknikk) til å produsere avslag eller flekker fra blokker eller kjerner. Andre ganger var de brukt sammen med en større amboltstein, der kjernen ble holdt i hånden mot ambolten og en slo på den andre kanten av den med knakkesteinen. Knakkesteiner kunne også brukes indirekte, der en produserte steinredskaper ved å slå på et mellomstykke av horn eller gevir. Vi må også regne med at de brukte knakkesteiner til knusing av nøtter og andre organiske materialer.

Andre runde steiner har spor etter maling. De framstår som plane flater på en eller flere av sidene. Vi vet ikke hva som har vært tilvirket med malesteinene, men høyst sannsynlig var det organisk materiale, som nøtter, frø eller røtter – kanskje også mineraler som oker – som skulle knuses og jevnes. I dette arbeidet brukte de sannsynligvis slipeplatene som underlag.

Slipeplater var vesentlige redskaper for steinalder befolkningene. De kom i bruk for ca. 10.000 år siden og var fast inventar på boplassene gjennom resten av steinalderen. Noen av dem er svære og tykke kan veie 10-15 kilo, mens andre er tynne og lette. Steinalderfolkene var kresne i valget av råmaterialer, for de trengte stein som var finkornet, men ikke for hard, og dessuten homogen og jevn i overflaten. De devonske sandsteinsformasjonene i Sunnfjord, som består av uomdannede sedimentære bergarter, var perfekte til dette. Geologiske analyser av slipeplater funnet på hele Vestlandet viser da også at en stor andel av dem ble hentet ut og fraktet videre derfra, selv om det foreløpig ikke er funnet noe uttakssted.

De aller fleste slipeplatene som kommer fram under utgravninger er utslitte eller ødelagte, selv om hele plater dukker opp av og til. Det var mange ting som trengte sliping. Trinnøksene og de flatovale øksene kom som tilhugde emner til boplassene, og både «kroppen» og eggen trengte en grundig omgang på platen før de kunne brukes. Dessuten måtte økseeggene skjerpes opp igjen etter hvert. Den mest effektive slipingen foregår ved at det tilføres vann – kanskje også fin sand – på platene under slipingen, og det var et møysommelig arbeid. En erfaren sliper kunne bruke en hel dag for å få en øks ferdig. I yngre steinalder var dessuten slipeplater brukt til å slipe skiferspisser, spyd og dolker.

Gjenstander av organisk materiale trengte også til å bli slipt. Mikroskop studier av fiskekroker av bein viser at de var slipt på hele overflaten, sannsynligvis på platene eller også med de små og hendige plateknivene. Andre beindredskaper, som beinnåler og flinteggpiler var også slipt som siste finish. Vi må også regne med at organisk materiale brukt til mat, for eksempel røtter, frø og nøtter, ble knust eller malt på slipeplatene ved hjelp av malesteiner.

Fra mellom og senmesolittisk tid finnes såkalte flatovale økser. De er mye mindre enn trinnøksene, oftest bare 5-10 cm lange. Formen kommer av at de var laget av store skiver eller avslag, ikke kjerner. Sannsynligvis brukte folk egnede skiver som stammet fra produksjonen av trinnøks-emnene. Skivene ble tilhugget og deretter nødtørftig slipt på overflaten. Alle er imidlertid tverrslipt på eggen. De flatovale øksene ble brukt til lettere arbeidsoppgaver, som uthuling av trekar, barking eller for eksempel produksjon av pilskaft eller buer. De er primært tilvirket av grønnstein fra Hespriholmen eller diabas fra Stakaneset, så produksjonen av dem foregikk sannsynligvis parallelt med trinnøksene.

Mer om kors- og stjerneformete køller >

En av de mest bemerkelsesverdige funntypene vi har fra eldre steinalder er skafhullhakker og køller av stein. De aller eldste er omkring 9500 år gamle og de var i bruk fram til midten av eldre steinalder, 7700 år før nåtid. Vi deler grovt inn i tre ulike typer: skafhullhakker, korsformede køller og stjerneformede køller. Hakkene mangler de korsformede køllenes sidearmer og de stjerneformede køllene har mer enn fire armer. Det kan være store forskjeller mellom de enkelte eksemplarene. Et felles trekk er skafthullet, som er 2-3 cm i diameter og som antakelig ble drillet ved hjelp av en rørknokkel, vann og sand. De fleste er 10-20 cm lange og de største måler mer enn 30 cm. Enkelte miniatyrer har også dukket opp – kanskje dreier det seg om barneleker. Hakkene og køllene er laget av ulike myke råmaterialer, og det som går igjen er kleber, klorittskifer og ulike skifrige bergarter. Dette er steinsorter som finnes mange steder på Vestlandet, men foreløpig har ikke arkeologer funnet selve bruddene. Sannsynligvis var det også køller og hakker av tre, bein eller gevir, men de er nesten aldri bevart fram til i dag.

Det store flertallet er kommet inn som løsfunn. Ettersom det er sjeldent å finne dem på boplasser, er nok mange lagt ned som ofre. Likevel må de ha vært anvendt før nedleggelsen, ettersom mange av dem er ødelagte; de kan for eksempel mangle en arm, de har spor etter slitasje, er reparerte eller halvferdige. Spørsmålet er hva de var brukt til og hva de betydde. Et forslag er at de var tyngder på gravestokker som ble brukt til å hente opp planter eller røtter fra jorden. En annet er at de først og fremst var symboler, som for eksempel statussymboler for ledere i samfunnet. En indikasjon på at de hadde spesiell betydning er at flere av dem er dekorert. Det dreier seg om geometriske mønstre, som nettdekor, triangler, romber eller sikksakklinjer. Noen har også åpenbar fallosmarkering. Mange av disse elementene er velkjente på gjenstander av bein og gevir fra denne perioden og viser at steinalderfolk på Vestlandet var del av en fangstkultur med et symbolsk system som strakk seg over lange avstander.

For omkring 10.000 år siden begynte steinalder befolkningene på Vestlandet å bruke en ny type øks, trinnøksa. Vi kaller den dette på grunn av det runde og «tykke» tverrsnittet – som også noen ganger også er ovalt og trekantet. «Kroppen» til øksa smalner som regel av mot nakken, som kan være både spiss og butt. De fleste trinnøksene måler 10-20 cm, men de største av dem er mer enn 30 cm lange. Det er ikke bare formen og størrelsen som er forskjellig fra de tidligere skive- og kjerneøksene. Trinnøksene representerte et helt nytt konsept, ved at råmaterialene ikke var flint plukket opp på stranda, men bergarter brutt ut i fast fjell. De var dessuten slipt, ikke bare tilhugget. To øksebrudd er kjent i vårt område, nemlig Hespriholmen på Sør-Bømlo og Stakaneset i Flora. Her tok de ut henholdsvis grønnstein og diabas. Begge var tette og homogene steinsorter som var godt egnet til å lage økser av. Vi vet at de også utnyttet andre bergarter og brudd, men andre brudd er foreløpig ikke lokalisert. Selve utvinningen foregikk ved først å varme opp skape spenninger i berget, deretter å hamre på det for å løsne store stykker. Dette kunne de også gjøre ved hjelp av kiler.

De som laget trinnøksene var interessert i store, grove emner eller kjerner som de deretter kunne redusere til en ønsket, tilnærmet sylindrisk form ved hjelp av store knakkesteiner. Neste trinn i prosessen var å ytterligere redusere de grove emnene til mer håndterbare økseemner. Denne delen av arbeidet foregikk i selve bruddene og på egne arbeidssteder på strendene i nærheten. Når prosessen var avsluttet, tok de med seg emnene videre til boplassene, eller til steder der de byttet dem i andre ting. Sliping eller prikkhugging var neste trinn i produksjonen. Dette var ulike metoder for å redusere emnet til en ferdig øks, og begge foregikk på boplassene. Prikkhugging besto i å hugge forsiktig på emnet med en hard knakkestein for å få en rund form, mens slipingen ble gjort på slipeplater. Begge deler var svært tidkrevende prosesser, og slipingen var da oftest ikke heldekkende. Mange ferdige økser hadde fremdeles «arr» etter den første tilhuggingen. Mange prikkhuggede – så vel som slipte økser – fikk et svakt tverrslipt egg. Dette betyr at de ikke var skjeftet rett slik som våre økser i dag. Tverre økser egner seg godt til uthuling, og sannsynligvis ble mange av dem brukt til det. Det er lett å tenke seg at trinnøksene ble brukt til å hule ut stammebåter, men dette kan vi ikke vite sikkert ettersom vi ikke har funn av båter fra denne perioden.

Trinnøksene ble spredt over hele Vestlandet, og finnes ofte under utgravinger av boplassene. Det dreier seg da ofte – men ikke alltid – om utslitte eller ødelagte eksemplarer. Mange dukker også opp som såkalte løsfunn, altså funn som er levert inn til museet av privatpersoner. Noen løsfunnede økser har ligget i elver, dypt i myr eller inntil store steiner, der de er kommet fram under nydyrking. Dette er steder som neppe var brukt som boplasser, og disse funnene stammer nok derfor fra offerhandlinger eller midlertidige depoter.

Platekniver er datert til mellom 10.000 og 6000 år siden. De er laget av siltstein og mange av dem kommer i likhet med slipeplatene fra de Devonske sandsteinsformasjonene i Sunnfjord. De er som regel bare ca. 5mm tykke og ikke mer enn 10-20 cm store med uregelmessig form. En eller flere av kantene er butte eller avrundede, noe som tyder på at de har fungert som egger – kanskje som redskaper til flåing. Men eggene kan også være brukt til sliping, for eksempel av fiskekroker av bein eller andre redskaper. Noen ganger er det spor etter sliping oppe på selve flaten. Dette var altså redskaper med flere bruksområder.