Siggjobruddet ligger på nordsiden av toppen av Bømlos høyeste fjell Siggjo (474 moh). Det brutte materialet er ryolitt. Bruddet ble funnet i 1978 av arkeologen Sigmund Alsaker. Det er upåvirket av moderne utvikling og dekker et område på ca. 600 m2. Bruddet er preget av lett gjenkjennelige konkave og konvekse overflater og andre menneskeskapte fordypninger og knoller i fjellet. Arkeologiske prøvegravinger har avdekket store avfallshauger fra bruddvirksomheten i terrenget rett under de brutte flatene. Disse haugene består av flak og blokker av ryolitt i forskjellige størrelser og i svært stort antall. Trekull er iblandet mellom steinmaterialet. Radiokarbondatering på trekullstykkene fra haugene har gitt resultater til rundt 4000-3800 cal f.Kr. Disse støttes av dateringer fra boplasser med ryolitt tilstede, som viser at hovedperioden for ryolittbruk på Vestlandet er ca. 4000-3300 cal f.Kr., da ryolitt dominerte den litiske industrien i deler av denne regionen.
Ryolitt har de egenskapene som er nødvendige for fremstilling av skarpe kanter på steinverktøy, siden den er tett, homogen og har en flintlignende konstitusjon. Som grønnstein ble ryolitt brutt ved først å bruke ild for å skape spenning i fjellet, og deretter ved å hamre med store hammersteiner for å løsne blokker. Etterpå foregikk første fase med reduksjon og klargjøring ved selve steinbruddet. Det gikk ut på å redusere de store blokkene til mindre, mer håndterbare blokker av god kvalitet. Disse ble senere fraktet ned til sjøen for videre distribusjon med båter.
På boplasser innenfor hoveddistribusjonsområdet ble disse blokkene deretter redusert ytterligere ved en spesiell «sylindrisk kjerneteknikk». Den ble brukt for å lage pilspisser og knivblader med skarpe, parallelle kanter, som ble slått fra en kjerne med motstående plattformer (derav navnet sylindrisk). Det ble brukt enten en organisk (myk) eller en stein (hard) hammer. Bladene som endte i en naturlig spiss ble brukt som pilspisser.
Den sylindriske kjerneteknikken var meget effektiv med tanke på litisk råvareutnyttelse, og spredte seg senere til Østlandet, Sverige og Danmark. I disse regionene ble det først og fremst brukt til å produsere verktøy av flint. Det er svært sannsynlig at den sylindriske kjerneteknikken opprinnelig ble utviklet for å passe til Siggjoryolitten, og dermed gjorde Bømlo til et viktig område for teknologisk innovasjon samt steinproduksjon og -distribusjon i denne perioden.
Mest sannsynlig hadde folk som bodde mellom Sognefjorden i nord og Boknafjorden i sør direkte tilgang til bruddet på Siggjo og tok selv ut materiale der til eget forbruk. Befolkninger som bodde lenger unna dekket først og fremst behovet for ryolitt gjennom handel og utveksling. Et slikt mønster er indikert ved at vi ser et markant fall i bruken av ryolitt fra ca. 70 % til c. 5 % i området like sør for Sognefjorden, som er støttet av arkeologiske og geologiske undersøkelser. Nord for denne grensen ble ryolitt hovedsakelig distribuert som ferdige produkter som kjerner, prosjektilspisser og kniver, og ikke som blokker. Utbredelsesmønsteret til ryolitt i dette området ligner mønsteret vi ser for distribusjon av grønnstein og støtter derfor hypotesen om en langvarig sosial grense i Sognefjordområdet.
Ryolittbruddet på Siggjo er viktig for forståelsen av yngre steinalder på Vestlandet. Arkeologiske og geologiske undersøkelser har vist at det har foregått omfattende steinbryting i løpet av noen århundrer i siste del av steinalderen, og at blokker og gjenstander var vidt utbredt, gjennom direkte tilgang samt handel eller bytting. Den spesielle teknikken for uttak av steinen ble trolig utviklet på Bømlo 4000 cal f.Kr. Siggjo er tilgjengelig til fots på stier med moderat vanskelighetsgrad fra flere kanter, og bruddet er usjenert og lett gjenkjennelig i terrenget.
