Hvordan bodde folk i steinalderen på Vestlandet, og hva vet vi om hvordan husene så ut?
Begrepet «boplass» favner vidt når det gjelder steinalder, og blir brukt om alle steder der det er spor av at man har opphold seg, som regel i form av gjenstander eller avfall etter redskapsproduksjon. Begrepet dekker så en rekke aktiviteter; alt fra steder der man har skjerpet opp noen skarpe skjæreredskaper for å slakte byttedyr til steder der man har oppholdt seg over lengre tid, overnattet og arbeidet. Boplass er derfor ikke noe fast begrep, og for å skape kunnskap om hva slags opphold de ulike boplassene representerer må en analysere funnene nærmere. Sentrale spørsmål dreier seg om lengden på opphold, om det har dreid seg om kortvarige leirplasser eller steder der man har hatt tilhold over lengre tid.
For eksempel finner vi i nærheten av råstoffkilder, slik som grønsteinbruddet på Hespriholmen og diabasbruddet på Stakaldeneset, flere plasser der funnene nesten utelukkende består av avfall etter arbeid med disse råstoffene. Disse er etter alt å dømme spor etter korte opphold med fokus på en enkel aktivitet, nemlig reduksjon av råstoffet til emner som så enkelt kunne fraktes videre og slipes til øks et annet sted. Slike plasser blir gjerne kalt for verkstedsplasser.
Andre boplasser kan dekke store areal og ha tykke avsetninger av såkalte kulturlag. Dette er mørke avfallslag som er dannet gjennom deponering av alt fra slakteavfall, kullrester fra ildsteder og annet organisk materiale. C14-dateringer og gjenstandsfunn viser ofte at kulturlagene kan være dannet gjennom tusenvis av år og omfatte flere arkeologiske perioder. For eksempel er det ikke uvanlig å finne boplasser som første gang ble brukt i senmesolitikum, men som også er i bruk i tidlig- og mellomneolitikum. Særlig på kysten finner man ofte slike boplasser med lang brukstid. En viktig årsak til dette er at her var relativ stabil strandlinje over et lengre tidsrom, slik at de stedene som låg gunstig til for å slå seg ned var de samme gjennom tusenvis av år.
Kulturlagene er både en velsignelse og en forbannelse når det gjelder å forstå boplassene. På den ene siden gir det organiske materialet rike muligheter for å datere bruks- og aktivitetsfaser på boplassene gjennom C14-metoden. Godt bevart beinmaterialet, som vi særlig treffer i kulturlag som er avsatt under hellere, gir også grunnlag for innsikt i hva man har jaktet og fisket på. Dette gjør videre at man kan ha muligheten til å se hvilke årstider boplassen har vært i brukt. Slik innsikt er videre helt sentralt for å si noe om hvordan boplassen var i bruk; kan det være knytt til spesielle årstider eller lengre sammenhengende perioder?
Den mindre heldige siden ved slike boplasser gjelder muligheten til å gjenkjenne og finne igjen strukturer, som for eksempel boliger. Når folk har brukt om igjen de samme stedene som har vært bosatt tidligere har de gjerne flyttet på, modifisert eller ødelagt tufter og andre spor etter eldre bosetning. Dermed framstår ofte slike boplasser kaotiske med komplekse forhold mellom ulike bosetningslag. Dette gjør det utfordrende å identifisere spor etter boligstrukturer. Derfor er det ofte boplasser med mer begrenset brukstid som gir den beste informasjonen om hvordan boligene så ut.
Det er begrenset hva vi har av fysiske spor etter boliger på Vestlandet i steinalder, men noe fins og disse danner sammen følgende bilde:
På tidligmesolittiske boplasser finner man iblant såkalte teltringer. Disse består av en del hodestore steiner som sammen danner en sirkel med diameter på 2-4 meter. Steinene har etter alt å dømme fungert som vektlodd, som har holdt teltduker laget av skinn nede. Når man har brutt leir og reist videre har de blitt løftet til side. Ofte vil en også se på spredningen av funn at det er vesentlig flere funn innenfor teltringen enn utenfor. Denne såkalte veggeffekten indikerer at det har vært en fysisk hindring som har begrenset spredningen av funn. Teltene har vært enkle å sette opp og ta ned igjen, og teltringene blir derfor gjerne tatt til inntekt for en utstrakt mobil levemåte med små familiegrupper i denne eldste delen av steinalder.
Selv om huler og hellere langs kysten var fysisk tilgjengelig for bosetning alt i tidligmesolitikum er det først fra og med mellommesolitikum vi har spor av at disse har vært i bruk. Ingen av utgravingene i huler og hellere har gitt spor av at man har konstruert vegger, tak eller andre konstruksjoner, så trolig er de brukt ut fra de naturlige forutsetningene disse har for å gi ly.
Fra senmesolitikum her vi spor av boliger som ser ut til å være mer solid bygd. Mens man i tidligmesolitikum tok ned teltene og reiste videre, så har disse boligene trolig vært stasjonære enheter som man har planlagt å vende tilbake til. De er trolig uttrykk for en levemåte der man oppholdt seg på samme sted over lengre tid. Disse stedene inngikk kanskje i et bosetningsmønster der man returnerte til de samme stedene, for eksempel i takt med årstidsrytmen. Likevel er det utfordrende å fange opp disse boligstrukturene og få et helt klart bilde av arkitektoniske detaljer. Her spiller nettopp det at de samme stedene har vært gunstige for bruk i ulike perioder inn. Et eksempel er fra boplassen Havnen 17 ved Skatestraumen i Nordfjord. Her er det påvist stolpehull som lå i relasjon til et om lag 9 m2 stort område som framstod hardtrampet og med en oval form. Dateringene tyder på at dette var rester av en huskonstruksjon fra rundt 5000 f.Kr. På samme sted, men høyere i lagakkumulasjonen var nye stolpehull. Denne gang i kombinasjon med steinpakninger. Dateringene herfra tyder på en bygning fra tidligneolitikum, mer enn 1000 år senere. Et annet eksempel på huskonstruksjon fra senmesolitikum er fra Kotedalen ved Fosnstraumen i Nordhordland. Her ble det påvist stolpehull rundt en naturlig forsenking med ildsted, askelinse og en lav voll. Dette har trolig vært en bygning på rundt 12 m2. Denne bygningen ble tidfestet til rundt 6200 f.Kr.
På lokaliteten Budalen 17, som ble gravd ut i forbindelse med utbyggingen av gassanlegget på Kollsnes i Øygarden, ble det funnet en mengde stolpehull innenfor en halvsirkel. Disse er tolket som spor etter en hyttekonstruksjon som var omtrent 25 m2 (4 x 6 meter) stor. En rekke med stolper ser ut til å dele konstruksjonen i omtrent to like store rom. Alternativt er det ene «rommet» en innhegning med egen inngang. Gjennom å se på funnfordelingen på lokaliteten i relasjon til stolpehullene virker det som at inngangen har vært i den ene enden av den rette langsiden. Ut fra C14-dateringer fra stolpehullene har hytten vært i bruk i mellomneolitikum B og senneolitikum. Dette er i perioden da jordbruket fikk stadig viktigere økonomisk betydning. Interessant i så måte er at det i noen av stolpehullene i tilknytning til den mulige innhegningen ble funnet ekskrementer fra sau.
Det er først i seinneolitikum at en kan se en tydelig tradisjon i måten boligene ble konstruert. Da kommer de såkalte toskipete langhusene, som knytter seg til en felles sørskandinavisk byggeskikk. Denne byggeskikken er nært forbundet med jordbruksekspansjonen på Vestlandet i denne perioden. De første toskipete bygningene ble funnet ved en tilfeldighet på 1950-tallet under en gravhaug fra jernalder på Stokset, Sande kommune på Sunnmøre. Med flateavdekkingsteknikken er det blitt langt vanligere å finne disse bygningene, og det er nå kjent mer enn 20 av de i Vestland og på Sunnmøre, som dateres til senneolitikum og den tidligste delen av bronsealderen. De er konstruert av en enkel rekke av takbærende stolper plassert midt i bygningens lengderetning og veggstolper parallelt med disse. Husenes bredde var typisk 4 til 5 meter, mens lengden kunne variere mer; fra rundt 7 til 17 meter.
Litteratur:
Bergsvik, Knut Andreas 2002 Arkeologiske undersøkelser ved Skatestraumen. Arkeologiske avhandlinger og rapporter 7, Arkeologisk institutt, Universitetet i Bergen.
Nærøy, Arne Johan 2000 Stone Age living spaces. BAR International series 857, Oxford.
Johnson, Trine & Prescott, Christopher 1993 Late Neolithic houses at Stokkset, Sande in Sunnmøre. I Solberg, B. (red.) Minneskrift til Egil Bakka. Arkeologiske skrifter fra Historisk museum, Universitetet i Bergen, no. 7, s. 70-89.
Olsen, Asle Bruen 1992 Kotedalen – en boplass gjennom 5000 år. Historisk museum, Universitetet i Bergen.
Olsen, Asle Bruen 2014 Jordbrukskuturens pionertid på Vestlandet. Hus, åker og territorialitet. I Diinhoff, S., Ramstad, M. & Slinning, T. (red.) Jordbrukets utvikling på Vestlandet. Kunnskapsstatus, presentasjon av nye resultater og fremtidige problemstillinger. UBAS 7. s. 129-147.
Ramstad, Morten 2014 Steinaldermenneskene ved Norskekysten – pionérer i maritim mestring. Årbok for Universitetsmuseet i Bergen 2014. s. 6-17.