Tidlig bosetning i Norge
Siste istid var over omkring 11000 før nåtid. Tiden rundt istidens slutt kaller vi senglasial tid. På Vestlandet har vi noen funn som kan stamme fra denne tiden. På Tyssøy i Sund kommune, Hordaland er det funnet en uvanlig stor tangespiss. Den er sannsynligvis over 10 000 år gammel. Spissen er laget av flint og likner de eldste steinalderspissene fra kontinentet. Det er gjort funn av kun et fåtall av denne eller lig-nende typer i Norge, og spørsmålet er om de kan tilhøre en seinglasial fase. Noen mener at de stammer fra tiden rundt istidens slutt mens andre mener at de er noe yngre og at de hører hjemme etter istiden; i den tidligste fasen av eldre steinalder.
I forbindelse med arkeologiske undersøkelser på Toftøy, Øygarden i Hordaland, ble det funnet en lokalitet som kan stamme fra senglasial tid. Stedet ligger 17,5 meter over havet, noe som burde tilsvare en alder på mellom 10 700 og 10 400 år. Funnmaterialet besto kun av flint. Strandlnjedateringer viser at spissen ikke kan være eldre enn ca 12 500, det er den eldste mulige datering. Toftøyspissen dateres altså til tiden mellom 12 500 og 9 400 før nåtid.
Store spisser fra Tyssøy og fra Toftøy dateres til ca 10 – 11000 før nåtid.
Åpne boplasser
De fleste spor etter steinaldermennesket finner vi på åpne boplasser. Disse ligger ofte nær havet, gjerne helt nede i strandkanten slik vi ser det på boplassene på Kotedalen, Trekantsambandet, Bjorøy og de nyoppdagete boplassene på Tysnes.
Aktivitetsområder
Noen funnsteder bærer preg av å ha vært i bruk over kortere tid eller til bbegrensete type aktiviteter. Det kan være knakkeplasser der vi finner avslag og andre restprodukter etter redskapstilvirking. Her er det gjeren ikke spor etter ildsted eller annen ild, ikke kulturlag og ikke særlig variasjon i råstofftyper.
Huler og hellere
Langs hele Vestlandskysten har vi huler og hellere med spor etter bosetning fra steinalder. På de åpne boplassene har det meste av organisk materiale som en gang må ha vært der blitt brutt ned, og vi finner sjelden redskaper av tre, bein eller horn. Boplasser under tak har ligget tørt, og det har vært noe bedre bevaringsforhold for materiale som ville ha gått tapt andre steder. Det som fortsatt kjennetegner Vestlandet er stor tilgang på mat. Ressurser fra ulike økologiske soner, med både sjø, fjord, fjell og skogsområder er lett tilgjengelig. Dette ser vi tydelig i hellerfunnene.
Lys og varme
Til alle tider har menneskene brukt ild til å holde varmen, lage mat og lyse opp i rommet, på vei og sti. Ild har vært brukt som signal og varsel, vern mot villdyr, ja til og med som våpen. Respekten for den mektige ilden har ført til at den har fått en viktig plass i tro og overtro, og en sentral rolle i ritualer, fester og høytidsmarkeringer. Ilden er både nyttig og farlig, og kan fort forvandle seg fra en hjelpsom og nødvendig venn, til et dødelig inferno som sluker både liv og hus. I steinalder var bruken av ild en forutsetning for å overleve. Likevel måtte en vise forsiktighet i omgang med ilden, og kanskje spare på brenselet til tider, til tross for at det var både kaldt og mørkt.