På jakt med pil og bue
Her på Vestlandet finner vi i hovedsak bare gjenstander av stein og noen andre materialtyper bevart fra steinalderen. Skal en dømme etter det vi finner på boplassene i dag hadde de ikke stort å hjelpe seg med i forhistorien, men dette bildet er da heller ikke helt riktig. Det meste er borte, råtnet eller tapt i løpet av tidens gang. Vi finner ikke skaftene til pilspisser og spyd, redskaper av tre, bein, horn eller plantedeler. Ikke finner vi rester etter klærne de brukte, fottøy eller tepper og skinn. Maten de spiste og teltene de bodde i aner vi bare bruddstykker av. Vi finner ikke rester etter fiskeruser og garn, bein- eller treharpuner, kar og beholdere. Tauverk, sleder og båter; det meste er tapt. Det er kun gjenstanden av stein i enden av skaftet vi sitter igjen med. Bare ytterst sjelden finner vi hele redskapet eller våpenet, og ofte må vi til steder der lignende redskaper har vært brukt fram til i dag for å se hvordan disse har vært skjeftet og brukt.
I begynnelsen av yngre steinalder, for ca 6 000 år siden skjer det igjen forandringer i redskapsbruken. Våpenutrustningen endres. Små mikroflekker erstattes av pilspisser i store menger. I løpet av et par hundre år tok trolig pil og bue helt over for kastespyd med flintegger i beinspyd.
Pilspissene er tangepiler av flint, kvartsitt og ryolitt, og i tillegg kommer spisser av slipt skifer i bruk. Fra å være så og si ukjent på Vestlandskysten, blir skiferspisser dominerende på mange fangstboplasser, og på enkelte av boplassene er det funnet mange hundre av dem. Bruk av skifer til redskaper har sine røtter lenger nord, og her hadde teknologien vært i bruk til fremstilling av både pil – og spydspisser, kniver og dolker i flere hundre år. Det er i Nord-Norge og Trøndelag vi finner den mest varierte skiferindustrien, og sør til vårt område kom så og si bare piler av skifer. Emner og halvferdige spisser av lokale skifer-varianter viser at folk her vest snart lærte å produsere skiferspissene sine selv.
Fangstfolk i fjellet
Det har vært folk i fjellet allerede for 10 900 år siden, og det er i hovedsak reinsdyrjakt som har vært drivkraften for besøkene. Mesteparten av funnene er gjort ved de store vannene. Boplassene ligger på punkter der det har vært naturlig for de store reinflokkene å ta seg fram, enten vadesteder ved oser og elvutløp, på smale eid mellom sjøene, eller på nes og tanger som reinen kunne svømme fra. På fangststasjonene finner vi pilspisser i tusentall av flint, skifer, kvarts og kvartsitt. Til og med en og annen spiss av ryolitt fra Siggjo på Bømlo er å finne i materialet. Også skinnskrapere, kniver og store mengder avfallsmateriale fra mange ulike steinslag er å finne. Jegerne fra yngre steinalder har brukt lokale råstoff fra fjellheimen, og spesielt de mange kvartsittforekomstene ble tatt i bruk.
Sjøfangst
For å kunne utnytte naturressursene best mulig, kreves spesialiserte redskaper. For folk med maritim tilpasning er harpunen uunnværlig. Med løsspiss festet til en lang løpende line, er det mulig å fange større havpattedyr, både i åpent farvann og under isen. Ved siden av harpunen brukte man spyd, lanse, pil og bue, samt redskaper som fiskespyd og lystergafler. For folk som hadde fiske som viktigste næring, måtte redskapene fungere. De brukte fiskespyd med bevegelig spiss, og vanlig line med krok. I tillegg viser de store mengder klebersøkker at linefiske har vært vanlig, og bein fra stimfisk forteller oss at ruser og garn har vært i bruk. Fuglefangst har krevd egne redskaper, og vi har funn av fuglepiler på flere av boplassene på Vestlandet. I arktiske områder brukte man til nylig en spesiell slynge, sammensatt av reimer og stein, til å fange fugl med. Denne ble slynget mot fugleflokken, og ett og annet bytte viklet seg inn i snora. Lasso er et kjent redskap for mange, men selv om vi ikke har funn som viser bruk av lasso i steinalder, er det ikke utenkelig at noe liknende kan ha vært en del av jaktutstyret. Vi vet også at de opp til våre dager har vært utenkelig å dra til skogs eller på fjellet uten en kniv i beltet, og kniver i ulike former og materialer er et vanlig redskap i funnmaterialet fra hele stein-alderen. Man må kunne ta seg fram til fangst- og fiskeplasser, og det er nødvendig å kunne forflytte seg i terrenget på en smidig måte. Både sleder og ski kan ha vært aktuelle framkomstmidler, slik de er det hos samer i dag, men vi har ingen bevarte funn fra Vestlandet.
