Endringer i naturmiljøet gjennom steinalderen
Steinalderen dekker en mer enn 7500 år lang periode. På mange måter reflekterer det arkeologiske materialet møtet mellom de naturgitte rammene og menneskene sine evner til å tilpasse seg denne omskifteligheten. Det gis derfor her en kort skisse over hvordan naturmiljøet har endret seg gjennom steinalderen, særlig hvordan de klimatiske forutsetningene har endret seg og hvordan forholdet mellom havnivå og landheving endret landskapet.
Når det gjelder de klimatiske forutsetningene er det vanlig å snakke om ulike klimaperioder, og fire slike perioder karakteriserer ulike deler av steinalderen. Den såkalte preboreale perioden tilsvarer grovt sett tidligmesolitikum. Denne perioden var preget av et fuktig og kjølig klima. Samtidig må vi anta at det etter slutten av istiden skjedde en gradvis endring mot et varmere klima. Etter hvert som forutsetningene bedret seg må vi anta at nye dyre- og plantearter trakk nordover. Trolig etablerte et treslag som bjørk seg i denne perioden. Fra rundt 8200 til rundt 7000 f.Kr. er det vanlig å snakke om en klimaperiode kalt boreal tid. I grove trekk faller dette sammen med første halvdel av mellommesolitikum, Denne karakteriseres av tørrere og varmere somre, men også kaldere vintre. En går ut fra at tresorter som furu og hassel etablerte seg i denne perioden. Resten av eldre steinalder faller sammen med den atlantiske klimaperioden. Det var også en varm periode, med gjennomsnittemperaturer rundt 2oC varmere enn i dag. Trær som alm, lind og svartor dominerte da. Et dyr som villsvin var vanlig da, i tillegg til de hjortedyrene vi har i dag. Omtrent samtidig med overgangen til yngre steinalder inntreffer den såkalte subboreale klimaperioden. Denne er preget av et tørrere og mer kontinentalt klima med noe varmere somre og kaldere vintre. Klimaet var gunstig for varmekjære trær som ask, eik, hassel og lind. Den subboreale klimaperioden varer ut steinalderen og et godt stykke inn i bronsealderen.
Ettersom istidens iskappe smeltet oppstod det en kompleks prosess som følge av at havene fyltes opp av smeltevann samtidig som at det trykket isen hadde hatt på landområdene opphørte. Dette førte til landheving. Isavsmeltingen og landhevingen skjedde ofte i ulikt «tempo» noe som førte til store endringer i forholdet mellom land og hav. Generelt kan en si at dette fikk størst utslag der iskappen hadde vært tykkest, og innerst i Oslofjorden kan strandlinjen ved istidens slutt (marin grense) finnes flere hundre meter over dagens havnivå. På Vestlandet er forskjellene mindre. På kysten ligger marin grense på det meste rundt 25-30 meter, mens utslagene er større innover langs fjordene. Generelt var det en rask landheving de første om lag 2000 år, gjennom tidligmesolitikum og første del av mellommesolitikum. Denne stoppet så opp. På kysten førte dette til at strandlinjen ble liggende omtrent på samme sted over flere hundre år. Lenger inne i fjordene hadde den mer preg av en oppbremsing der tempoet i landhevingen slakket av. En isavsmelting på det nordamerikanske kontinentet rundt 7500 f.Kr. førte til at store mengder vann ble tilført verdenshavene. For strandlinjene langs Vestlandskysten førte dette til at havet steg raskere enn landhevingen og man fikk en såkalt transgresjon. Den såkalte Tapes transgresjonen nådde rundt 5000 f.Kr. sitt høyeste nivå, kalt Tapes maksimum. Dette er et stykke inn i den arkeologiske perioden senmesolitikum. Da ble strandlinjene ved kysten igjen liggende relativt uforandret over en lengre periode, før landhevingen fortsatte i det som ser ut til å ha vært et relativt jevnt tempo fram mot dagens situasjon.
Kunnskapen om strandlinjeendringene kommer i stor grad fra geologisk forskning. Dette er viktig bakgrunnsmateriale for å forstå hvordan landskapet har endret seg gjennom steinalderen og hvordan menneskene har tilpasset seg dette. Forskningen som er gjort på dette feltet har ført til at vi har godt grunnlag for å lage modeller for hvordan strandlinjene har endret seg ulike steder på Vestlandet gjennom førhistorisk tid, og det er en svært nyttig redskap for å finne steinalderboplassene og å forstå ulike sider ved steinalderens samfunn. På denne måten kan vi for eksempel se om man foretrakk å slå seg ned i et åpent skjærgårdslandskap eller ved trangere sund som kanskje skapte forutsetninger for tidevannsstrømmer. Dette er landskapstyper med ulike forutsetninger for hva slags jaktbart vilt og fiske som trives og kan dermed indirekte si noe av hva man livnærte seg av. Det gir også forklaringer på hvorfor boplasser fra noen perioder er vanskeligere å finne enn andre, og hvordan dette varierer gjennom landsdelen. For eksempel har boplassene anlagt ved strendene under regresjonsfasen senere blitt flommet over av havet under transgresjonen, noe som ofte har skadet dem og gjort dem vanskeligere å finne. I enkelte områder vil mange boplasser ligge der det i dag er dypt vann. I tiden rundt Tapes maksimum har et stabilt havnivå ført til at de samme stedene har vært attraktive gjennom mange år, og her finner vi derfor en opphopning av boplasser fra et langt tidsrom. For å illustrere hvor forskjellige strandlinjeendringene var har vi laget strandlinjekurver for tre ulike steder på Vestlandet; kysten av Sunnhordland og Sunnmøre samt indre del av Hardangerfjorden.
Øverst til venstre er kurven for Langevågområdet på Sør-Bømlo. Går vi tilbake til 8000 f.Kr. ser vi at strandlinjenivået lå omtrent 5 meter over dagens strandlinje. Dette er slutten på landhevningen (regresjonen) etter sist istid og benevnes derfor «regresjonsminimumet». Her lå det stabilt i vel 1000 år, før havnivået steg igjen. Havnivåstigningen til Tapes transgresjonen nådde sin topp her, ca. 12 meter over dagens havnivå, rundt 5200 f.Kr. Etter Tapes maksimum er det en noenlunde jevn landhevning fram til i dag.
Til høyre for denne er en kurve som er laget for Utne i Hardanger, omtrent der Hardangerfjorden deler seg i to løp; Sørfjorden og Eidfjorden. I stedet for å flate ut fikk en her en oppbremsing av landhevingen etter istiden. Strandlinjen lå på dette tidspunktet ca. 40 meter høyere enn i dag. Noe regresjonsminum og senere transgresjon fikk en ikke i dette området. I stedet for ser det ut til at landhevingsforløpet har vært relativt jamn gjennom 10.000 år fram til i dag. Om en kom tilbake hit 6000 f.Kr. ville strandlinjen ha senket seg til like under 30 meter over dagens nivå, mens den lå like under 20 meter 4000 f.Kr.
Nederst er en kurve for Kvalsund i Herøy kommune på Sunnmørskysten. Vi ser at også her oppstod et regresjonsminumum rundt 8000 f.Kr. Dette gikk imidlertid mye lenger ned i forhold til dagens strender, faktisk helt ned til 18 meter under dagens strandlinje. Dette betyr at sporene etter bosetninger ved stranden her ligger under vann i dag. Det betyr også at dette området hadde et annerledes landskap med større landmasser enn i dag på dette tidspunktet. Tapes transgresjonen er synlig også her, og den nådde sitt maksimum like etter 5000 f.Kr. Strandlinjen lå da rundt 6 meter høyere enn i dag. Etter dette har landhevingen vært jevn fram til i dag.
Dette får en rekke utslag for det bildet vi har av steinalderen på Vestlandet. For eksempel vil de tidligmesolitiske boplassene (9300-8500 f.Kr.) være langt enklere å finne i Sunnhordland enn på Sunnmørskysten. Perioden mellommesolitikum er trolig sterkt underrepresentert fordi det som på kysten var strender under denne perioden senere ble transgredert. Derimot har vi mange boplasser fra siste del av senmesolitikum samt tidlig- og mellomneolitikum, og ofte er de samme stedene brukt om igjen i disse periodene. Her har strandlinjen lagt relativ stabil i tidsrommet rundt Tapes maksimum.
Litteratur:
Bondevik, S, John Inge Svendsen, J.I. & Jan Mangerud, J. 1998 Distinction between the Storegga tsunami and the Holocene marine transgression in coastal basin deposits of western Norway, Journal of Quaternary Science, 13(6):529-537
Kaland, P.E. 1984. Holocene shore displacement and shorelines in Hordaland, western Norway. Boreas, vol. 13:203-242.
Lohne, Ø.S. 2006. SeaCurve_v1 – Teoretisk beregning av strandforskyvningskurver i Hordaland fra UTM-koordinater. MS (Excel regneark).
Romundset, A., 2005. Strandforskyving og isavsmelting i midtre Hardanger, Masteroppgave, UiB.
Simpson, D. N. 2024 SeaLevelCurvesSunm-STrond_v4_2beta_cal_BC_AD.xls (excel regneark)
Svendsen, J.-I. & Mangerud, J. 1987 Late Weichelian and Holocene sea-level history for a cross-section of Western Norway. Journal of Quaternary Science, 2:113-132.
Vasskog, K., 2006. Holosen strandforskyvning på sørlige Bømlo. Masteroppgave, UiB.