Holmen «Hespriholmen» ligger ca. 3 km ut i havet mot vest fra sørlige Bømlo, vendt mot Nordsjøen, like NV for det moderne fiskeværet Espevær. Geologisk består holmen av grønnstein. På den midtre delen av holmen ligger et stort steinbrudd for økseproduksjon brukt i steinalderen. Det er upåvirket av moderne utvikling. Bruddet ble funnet i 1923 av arkeologen Johs. Bøe og geologen Nils-Henrik Kolderup. Sporene etter steinbrudd er preget av kunstige og lett flekkete, dype furer i fjelloverflaten. De to største furene ligger like ved siden av hverandre på vestsiden. Hver av dem er ca 9 m dyp og 2,5 m bred. Det er spor etter hamring på bruddveggene. Det totale arealet av steinbruddet er ca. 250 m2 og bruddvolum er beregnet til ca. 400 m3.
Marinarkeologiske undersøkelser har avdekket store hauger med steinavfall på sandbunnen i havet like foran bruddet. Arkeologiske prøveutgravninger på selve Hespriholmen avdekket også store hauger med brutt avfallsmateriale, bestående av flak, store hammersteiner av gabbro og noen ganger trekull. Radiokarbondatering av trekullet viser at steinbryting fant sted i sein steinalder, ca. 6000-5500 cal f.Kr. Aktivitetene startet imidlertid mye tidligere enn dette, tidlig i eldre steinalder allerede ca. 8000 f.Kr., og fortsatte til ca. 2300 f.Kr., til sammen i 5700 år. Dette er en bemerkelsesverdig lang periode med økseproduksjon, også i internasjonal sammenheng.
I gjennomsnitt ble ca. 1 kubikkmenter brutt hvert år og ca. 9 kubikkmeter ved – gjerne eik – ble tilført. Ved ble fraktet fra fastlandet fordi Hespriholmen er for liten til å ha gitt nok brennbart materiale. Steinbrytingen fant sted like ved vannkanten og ble derfor etterhvert påvirket av endringer i havnivået. Trolig ble aktiviteten flyttet til toppen av holmen i forbindelse med oversvømmelse.
Grønnsteinen på Hespriholmen er tett, seig og svært homogen, noe som gjør den godt egnet som råstoff for steinøkser. Produksjonen ble utført ved en kombinasjon av oppvarming og hamring. En spenning i fjellet ble først skapt ved å tenne bål på overflaten, som deretter ble hamret med hammersteinene – kanskje i kombinasjon med bruk av kaldt vann – for å bryte løs grønnsteinsblokker. Blokkene ble deretter redusert til grove emner ved hamring. Denne prosessen fant sted på selve Hespriholmen, og emnene ble deretter fraktet med båter til verksteder på fastlandet for videre produksjon.
Mange slike økseverksteder er undersøkt og gravd ut på Søre Bømlo, og de er ikke funnet utenfor dette nærområdet, noe som betyr på at det må ha vært et «økseproduksjonssenter» der. Verkstedene er preget av store mengder grønnsteinsflak, og sporadiske emner. Svært få komplette, markøkser finnes på disse stedene. Dette indikerer at hovedformålet med verkstedene var å produsere emner, og som sådan ble de distribuert videre fra produksjonssenteret. Den endelige utformingen av øksene, ved sliping og overflatehakking, fant sted på boplassene i hele utbredelsesområdet.
Det ble laget flere forskjellige øksetyper, eller mer presist meiseltyper av denne grønnsteinen, og de ble brukt til en rekke ulike formål. Uthulete kanoer, og mindre gjenstander som treskåler ville vært sentrale produkter.
Grønnstein fra Hespriholmen var viktig i et nettverk for handel og utveksling i det meste av steinalderen på Vestlandet. Flere tusen økser av grønnstein er funnet og noen opptil 300 km unna. Innenfor en radius på 100 km fra bruddet, i området mellom Sognefjorden og Jæren, viser arkeologiske og geologiske undersøkelser at grønnstein utgjorde nesten 90 % av den totale mengden økser der. Innenfor dette området kan derfor øksene ha vært symboler på gruppeidentitet.
Grønnsteinsbruddet på Hespriholmen er sentralt i forståelsen av samfunnet i vestnorsk eldre steinader. Det har fått internasjonal oppmerksomhet når det gjelder de tydelige sporene etter forhistoriske steinbrudd, den langvarig bruk av steinbruddet og hvordan sosiale nettverk er en forutsetning eller en konsekvens av den omfattende distribusjonen av grønnsteinsøkser. Holmen er kun tilgjengelig fra båt.