Det er all grunn til å tro at fortidsmennesket har hatt en helt annen kunnskap om matressursene i naturen enn det vi har i dag.
Bruken av planter og plantedeler som mat i fortida er sterkt undervurdert. Det er lite funnmateriale bev-art som kan føres tilbake til sanking av planteføde i naturen. Det er også vanskelig å påvise matrester fra planter, i motsetning til skjell, bein og andre måltid-srester fra fisk og dyr i det arkeologiske materialet. I de tidlige arkeologiske undersøkelsene var man ikke spesielt opptatt av denne problemstillingen, og det fantes heller ikke gode metoder. Fra mageinnholdet til de kjente moselikene i Danmark har det blitt påvist frø, korn og plantedeler fra mer enn 60 ulike plantearter. De fleste av disse ville ikke ha vært mulig å påvise arkeologisk. Selv om moselikene tilhører en annen tid enn steinalder, har nok mye av denne kunnskapen om naturen vært konstant, og nødvendig for å overleve uten tilgang på det va-reutvalget vi har i dag. Mellom de ulike landsdelene i Norge er det vidt forskjellige tradisjoner i bruken av ulike planter. Hovedbruken av ville planter avtok lenge før vi var i stand til å dokumentere det med skriftlige kilder. Dette skyldes trolig at jordbruket fikk et godt grep som forandret mattradisjonene våre. Mye av informasjonen vi har om bruken av ville vekster i Norge skyldes hungersårene mellom 1750 og 1860 som igjen tvang fram utnyttelsen av matressursene rundt oss.
Av den totale floraen på Vestlandet i dag, er det minst 140 arter som er egnet til mat, enten i frisk tilstand eller tilberedt. Mange av disse er blitt brukt helt opp til vår tid. For en rekke andre arter må
en bare anta at de kan ha vært brukt, blant annet på bakgrunn av viten om kosthold, vitaminer og mineraler vi i dag vet at menneskekroppen trenger for å vokse og leve.
Også ulike vekster som har vært brukt til drikke og medisin, og plantefibre til tau og snor, kurver og beholdere, tepper og matter, klær og andre bruksar-tikler vet vi lite om på grunn av bevaringsforholdene.
Steinalderens viktigste matressurser:
– Fett, talg, spekk, tran
– Tørket, røkt og gravet kjøtt
– Beinmarg, innmat og blod
– Ferskt, fett kjøtt
– Magesekk fra dyr, med innhold
– Skjell, snegler og muslinger
– Sjøvekster, tang og tare
– Tørket, røkt og gravet fisk
– Fugl, egg og fugleunger
– Hasselnøtter, planterøtter
– Knoller og røtter, knopper fra blomster og trær, blader og bark
– Eikenøtter, tørkede bær og frø
Funnbildet endrer seg i den siste delen av yngre steinalder. For rundt 4 000 år siden begynner jordbruk og fedrift å få en stadig viktigere rolle på Vestlandet. De indre fjordområdenes stabile klima egner seg godt for bosetning som krever godt åkerland og beitemarker.
Dette omfatter både bruk av nye redskaper og fremstillingen av disse. Flint blir det dominerende råstoffet, og bruken av lokale bergarter som kvarts, kvartsitt, skifer og grønnstein avtar. Mange redskaper er utført i såkalt flateretusjeringsteknikk, og et helt sett nye redskapstyper blir tatt i bruk. Flateretusjerte sigder, dolker, pil- og spydspisser blir vanlige. Også skjeformede skrapere i flint, og såkalt enkle skafthullsøkser av ulike steinsorter får en dominerende plass i funnbildet.
