Fra flintknoll til ferdig redskap
Med en slagstein eller annet slagredskap formes flintblokken til brukbare emner. Også andre finkornete råstofftyper slås på denne måten, som kvart, chert, ryolitt. Slagredskapet kan være et horn, gevir eller større og mindre steiner alt ettersom hvilket trykkslag flintsmeden har bruk for. Smeden lager alltid en god kjerne som det er lett å slå fine emner av. Her sees en sylindrisk kjerne samt en vanlig kjerne. Flekkene kan være slått fra en eller begge sider. Brukbare emner å arbeide videre med, kan være i form av flekker eller avslag. Disse tildannes videre til piler, kniver, bor, skrapere, økser ol. Etter en slik slagprosess vil det bli store mengder steinavfall. På steinalderboplasser finner vi derfor svært store mengder avfall i forhold til mengde ferdige gjenstander.
Fra emne til slipt redskap
Bildene viser gjenstander fra ulike stadier i produksjonen, fra råstoff til ferdig redskap. Det har vært brukt ulike steinsorter til de ulike redskapene, alt avhengig av hva som var mest hensiktsmessig for å lage den formen som var ønskelig. Det ble brukt lettformelig, myk stein som grønnstein eller diabas til å lage økser av. Produksjonen viser råstoffblokk, tilknakkede emner, og tilslutt slipt øks. Hardere stein ble foretrukket til småredskaper som pilspisser, skrapere, skjære- og boreredskaper. Disse ble laget av flekker og avslag, slått fra knoller og emner av flint, kvarts, kvartsitt og ryolitt.
En spesiell teknikk ble brukt for å fremstille pilspisser av skifer. Sageteknikken går ut på at det slipes parallelle furer i et flatt stykke skifer, slik at platen kan knekkes til tynne emner som deretter slipes til den ønskede redskapsformen. Noen redskapstyper var vanskelige å produsere, og det krevde lang tid å lære de ulike teknikkene. Aktivitetene var allsidige og alle var på ett eller annet vis delaktige. Barn og unge var helt sikkert også med de mer erfarne og fulgte med på det de gjorde for å lære.
Steinteknologier mellom- og seinmesolittisk tid
Steinsmedene i mellom- og senmesolittisk tid brukte ulike teknikker til ulike formål, og valget av teknikk var også avhengig av råmaterialene de hadde for hånden.
Den mest avanserte var utvilsomt trykkteknikken, som var i bruk på Vestlandet mellom 10.000 og 6000 før nåtid. Den hadde som formål å produsere smale, lange og tynne flekker med parallelle sidekanter. Flekkene ble trykket av koniske kjerner av flint eller andre finkornede råmaterialer, som kvarts eller kvartsitt. Kjernene var nøye preparerte på forhånd. Trykkingen kunne ikke gjøres for bare for hånd. Den krevde at kjernen var spent bom fast med et instrument eller i en festemekanisme. For å løsne flekken måtte det komme et kraftig presist trykk på kanten av plattformen til kjernen. Dette ble gjort med en spiss, hard gjenstand – sannsynligvis spissen på en takk av hjort eller elg. Tyngden fra et voksent menneske kunne være nok for å lage dette trykket, men de kunne også ha brukt en vektstang. Mikroflekker produsert med denne teknikken finner vi nesten alltid på boplassene fra denne perioden, så produksjonsredskapene må også ha vært vanlige der. Mikroflekkene ble ofte knekt tvers av med vilje for at midtpartiet skulle brukes videre, for eksempel som innsatser i flinteggpiler.
Trykkteknikken krevde altså avanserte verktøy, men dette var ikke nok. De som brukte dem må også ha vært dyktige håndverkere, som sikkert var lært opp fra de var små til å beherske teknikken. En slik opplæringsprosess besto av observasjon, prøving, feiling og korreksjon over lengre tid. det var altså ikke noe folk kunne lære seg bare ved å studere ferdige mikroflekker eller bare å se på noen som laget dem. Dette argumentet – at trykkteknikken krevde planlagt opplæring over lang tid – er viktig for tolkningene av hvordan den ble spredt i tidlig steinalder. Den har opphav i Sibir for over 20.000 år siden. Derfra kan vi se at den ble spredt vestover. Den nådde Nord-Finland og Nord-Norge for omkring 10.000 år siden, og kom derfra raskt sørover langs kysten. Ettersom teknikken altså krevde opplæring (altså at teknologien ikke bare ble spredt som en idé) mener forskerne at den kom med innvandrende grupper fra øst, og som blandet seg med befolkningene som allerede var i området. Dette synspunktet støttes av aDNA data fra menneskeskjeletter i Sør-Norge.
En teknikk som også brukte mellomstykker, var indirekte hard og myk teknikk. Her forberedte flintsmedene råmaterialet først ved hjelp av frihåndsteknikk. Deretter holdt de råmaterialet fast selv mellom lårene. Så holdt de spissen av en hjortetakk ned mot det ønskede stedet på kjerneplattformen, og slo på den med en knakkestein (hard teknikk) eller en treklubbe (myk teknikk). På den måten kontrollerte de slaget og kunne de produsere flekker eller avslag.
En annen måte å utnytte råmaterialene på var bipolar teknikk. Denne besto i at steinsmeden holdt et stykke flint eller kvarts mellom tommel og pekefinger på en amboltstein. Med et velrettet slag med en knakkestein på toppen av stykket ble det splittet i flere skarpe deler, som kunne brukes som skjærende egger – til innsatser i flinteggpiler så vel som ordinær skjæring eller skraping i skinn eller tre. Sammenliknet med flekkene som var produsert med de mer avanserte teknikkene var de ikke så regelmessige, men de dekket umiddelbare behov. Bipolar teknikk dermed en ganske intuitiv teknikk som ikke krevde grundig opplæring og heller ikke så veldig høy kvalitet på råmaterialene.
Frihåndsteknikk var også mye i bruk i denne perioden. Dette var kanskje den minst avanserte steinteknologien. Den ble utført ved å holde råmaterialet i den ene hånden og slå hardt på den med en knakkestein, enten for å forberede en kjerne til videre behandling med andre teknikker, eller bare for å produsere enkle avslag til skjærende egger.
Sylindrisk flekketeknologi
Ved overgangen til yngre steinalder ble mikroflekketeknologien erstattet av en helt ny teknologi der flekker ble slått fra en sylindrisk kjerne. Denne formen fikk de ved at slaget – som trolig var gjort indirekte med myk teknikk (altså med bruk av et mellomstykke av horn/gevir og en treklubbe) – ble foretatt vekselvis fra den ene og fra den andre enden av kjernen, slik at de etter hvert fikk den karakteristiske sylindriske, «tønneaktige» formen. Flekkene ble på denne måten litt bredere og tykkere, enn ved den gamle trykkteknikken for mikroflekker. Ideelt skulle flekkene ende i en naturlig odd med skarpe egger på begge sider. Dersom de fikk dette til, bearbeidet de den andre enden av flekken på begge sider slik at det ble en tange på pilen for feste i pilskaftet. Produksjonen var mye raskere og enklere enn for de gamle flinteggspissene, men krevde samtidig gode råmaterialer av stein. Flint var et slikt råmateriale, som ofte ble anvendt. Men dette råstoffet fantes altså ikke berggrunnen i Norge og måtte derfor importeres eller plukkes på strendene. Begge deler var uforutsigbart og ikke særlig hensiktsmessig, i alle fall ikke for dagligdagse høyforbruks gjenstander som pilspisser og kniver. Det er derfor påfallende at den nye sylindriske teknologien dukker opp samtidig med et nytt råmateriale av stein – rhyolitt – fikk et voldsomt oppsving. Rhyolitt finnes altså bare på toppen av fjellet Siggjo på Bømlo, og hadde alle egenskapene som trengtes: den var finkornet, homogen, nesten så hard og skarp som flint, hadde gode spalteegenskaper og var derfor lett å kontrollere. Den var så perfekt til formålet at vi må spørre oss om den ikke kom først; kanskje var det ikke oppfinnelsen av sylindrisk teknologi som drev letingen etter et nytt råmateriale, men omvendt: det var oppdagelsen av rhyolittens egenskaper som inspirerte til teknologiske innovasjoner. Dette får vi nok aldri svar på, men uansett spredte oppfinnelsen seg raskt, og sylindrisk teknologi fikk en dominerende posisjon i området fra Agder til Stad fram til mellomneolittisk tid, altså mellom 6000 og 5300 år siden. I løpet av denne perioden ble også flint, kvartsitt og chert utnyttet til sylindrisk teknologi. Rhyolitten var likevel viktigst, og enkelte eksemplarer av denne bergarten til og med dukket opp på boplasser i Vestfold, på Hardangervidda og på Sunnmøre.
Skiferteknologi
Skifer var i bruk til redskaper allerede mot slutten av eldre steinalder i Nord-Norge og Trøndelag, og fortsatte inn i yngre steinalder. Variasjonsbredden i gjenstandstyper var stor, spesielt i kystsonen, der pilspisser, spyd og kniver av skifer er vanlige som løsfunn så vel som på boplasser helt ned til Stad. Sør for Stad er det sjeldent å finne kniver og spyd, men til gjengjeld er det mange pilspisser. På Vestlandet ble skiferpilspisser vanlig fra 6000 f.Kr. Sannsynligvis kom de til boplassene i form av tynne skiferplater i ulik størrelse. De ble laget på ulike måter. I begynnelsen av perioden ble emnene hugget til og deretter slipt på slipeplater slik at de fikk et spissovalt tverrsnitt og svakt markert tange uten mothaker. Senere – i mellomneolittisk tid fra omkring 5300 år siden – ble det mer vanlig å lage spor i platen og deretter knekke den opp i lange emner, nesten som med en sjokoladeplate. Slipingen av disse ga rombiske tverrsnitt og de fikk også markerte mothaker. Noen av spissene er svært lange – over 30 cm – og en skulle tro at de knakk lett under bruk. Det gjorde de nok også, for det er mange funn av fragmenter og ødelagte spisser. En del av dem er reparert og slipt på nytt – og dette er jo nettopp fordelen når en arbeider med et plastisk materiale. På grunn av at de først opptrer i Nord-Norge regnes skiferspissene og teknologien som et nordlig fenomen, og dette bekreftes ved at de er mest vanlige nord for Bergen på kysten og oppe i dalene og på fjellet i innlandet. Likevel finnes de også sørover langs kysten av Vestlandet og på kysten av Østlandet, særlig i mellomneolittisk tid. Men selv om ideen til hvordan skiferen skulle lages og brukes kom fra Nord-Norge, så var det få skifergjenstander funnet i Sør-Norge som faktisk kom derfra. De aller fleste pilspissene funnet på Vestlandet var laget av materiale – gjerne flak eller plater – som var tatt ut i de Devonske sandsteinsformasjonene som ligger mellom Florø og utløpet av Nordfjord. Her er det mange forekomster med godt egnet skifer (eller mer presist siltstein) som ligger i uomdannede sedimentære lag. Selv om arkeologer foreløpig ikke har funnet konkrete brudd i dette området, så viser geologiske (mineralogiske) analyser at mange skiferspissene har sine opphav i denne formasjonen.