For rundt 5 700 år siden finner vi de første spede spor etter husdyrhold på våre kanter av landet. Etter hvert som tiden gikk tok fangstsamfunnene på Vest-landskysten til seg kunnskap fra sør, skogsområder ble brent og ryddet med økser, og korn ble sådd i asken. Leveformene går fra et jakt og fangstbasert erverv, til den samfunnsformen vi har vært preget av fram til i dag der jordbruket ble en tilleggsnæring som aldri avløste jakt, fangst og fiske på Vestlandet. Mye tyder på at det er en blandingskultur vi finner spor etter helt tilbake til steinalder også.
I kyststrøkene var det fortsatt fiske, selfangst og jakt på hval som dannet livsgrunnlaget. I områder nærmere fjellet har reinsdyrjakten spilt en viktig rolle helt frem til vår tid. Bosetningsmønsteret endres, boplassene ligger nå andre steder enn før, gjerne lengre fra sjøen, i lune områder med god jord. Typiske funn fra slike boplasser er bl.a. slipte økser, både av flint og grønnstein, etterhvert også flintdolker og sigder. Dette er redskaper som kan settes i forbindelse med jordbruket.
Øksene har gått gjennom store endringer. Fra de lubne trinnøksene i eldre steinalder, til slipte, rek-tangulære økser i yngre steinalder.
Ke ra m i k k
For omkring 5 000 år siden tok folk i bruk keramikk på boplassene på Vestlandet. Dette fenomenet er noe helt nytt, og knyttes til en tradisjon og et idékompleks som hørte hjemme hos en jordbrukende befolkning lenger sør i Europa.
På flere av de store kystboplassene i Nord- og Midthordland er det funnet anselige mengder keramikkskår. I Kotedalen og på Ramsvikneset på Radøy, Nilsvika på Bjorøy, Golfsengane på Meland, Håkonshella på Sotra og Torsteinsvik, Svelgen og Stura i Øygarden er det funnet keramikk fra eldste del av yngre steinalder. Det er også funnet spredte keramikkskår på jaktboplasser i fjellet. Det er små bruddstykker vi finner, ingen hele kar. I enkelte tilfeller har det vært mulig å sette sammen flere biter, slik at vi får et rimelig godt inntrykk av hvordan karene har sett ut. Funnmaterialet ellers viser at det fortsatt var fangstfolk og fiskere som holdt til her, og det er ikke sannsynlig at det var disse som kom på å brenne keramikk. Til det er karene for like dem vi kjenner fra sørligere strøk. Lignende leirblanding, og like dekorelementer er brukt. Det var neppe snakk om et særlig omfangsrikt jordbruk ennå, så hvorfor kruk-kene havnet hos oss vet vi ikke.
Men kystfolket tok opp tradisjonen og begynte etterhvert å produsere egen keramikk. Snorstempelornamentikk ser ut til å være et vestnorsk fenomen, som vi kun finner spredte spor etter på vest- og sørlandskysten, og ikke lenger sør i Skandinavia.
I t a k t m e d E u ro p a
Funnbildet endrer seg i den siste delen av yngre steinalder. For rundt 4 000 år siden begynner jordbruk og fedrift å få en stadig viktigere rolle på Vestlandet. De indre fjordområdenes stabile klima egner seg godt for bosetning som krever godt åkerland og beitemarker.
Dette omfatter både bruk av nye redskaper og fremstillingen av disse. Flint blir det dominerende råstoffet, og bruken av lokale bergarter som kvarts, kvartsitt, skifer og grønnstein avtar. Mange redskaper er utført i såkalt flateretusjeringsteknikk, og et helt sett nye redskapstyper blir tatt i bruk. Flateretusjerte sigder, dolker, pil- og spydspisser blir vanlige. Også skjeformede skrapere i flint, og såkalt enkle skafthullsøkser av ulike steinsorter får en dominerende plass i funnbildet.
J o rd b r u k s r i s t n i n g e r
Jordbruksristninger har en helt annet motivsammensetning enn veideristninger. De vanligste motivene er båter, menneskefigurer, fotsåler, spiraler, konsentriske sirkler, skålgroper, som er fagfolks betegnelse på små runde fordypninger i berget, og scener som har sammenheng med jordbruk og fruktbarhet. Disse ristningene er yngre, og knyttes til ideologiske og samfunnsmessige endringer som finner sted i slutten av steinalder – bronsealder. Jordbruksristningene knyttes tradisjonelt til en fruktbarhetskult der solen står i sentrum. Ulike sirkelmotiv blir generelt tolket som fremstillinger av solen, og for en jordbrukende befolkning var fruktbarhet for både jorda, dyrene og menneskene en livsnødvendighet.
Det er spesielt to motiver som dominerer; båten og skålgropene. Båten kan ha hatt en praktisk funksjon som framkomstmiddel, men mest av alt knyttes også den til solen. Båtene opptrer ofte sammen med ringfigurer, og dette kan tolkes som at båten har vært solens hjelper på ferden over himmelen om dagen. Om natten kan båten ha vært solens farkost gjennom mørket, og den kan også ha vært et symbol for liv og død, på reisen gjennom livet og underverdenen.
Jordbruksristninger er det en del av innenfor museumsdistriktet, blant annet har vi store felt både i Etne og Jondal, Sunnhordland. På Vinnes i Fusa, og på Reigstad på Osterøy er det berg med skipsfigurer. Skålgroper er funnet både på kysten, i innlandet og i fjellområdene, på fast fjell, på stor stein, og i graver. Dateringene spenner fra yngre steinalder til middelalder, trolig med en overvekt i bronsealder. Gropene knyttes historisk til folketro, der det har vært ofret smør, tran og andre ting i dem. Den vanligste tolkningen er at det har vært ofret i gropene i forbin-delse med fruktbarhetskultus, ønske om godt vær og gode avlinger. Hovedmengden av skålgropfeltene ligger i stølstraktene i indre Sogn og Hardanger. De er gjerne tilknyttet tidlig beitebruk, allerede i yngre steinalder. Les mer om bergbilder her >
