Category: 1. Tidligmesolittikum

Kjerneøkser finnes av og til på steinalderboplasser fra tidligmesolittisk tid. De er tildannet av kjerner eller store flintavslag. De har store negative avspaltninger på overflaten og parallelle eller avrundede sidekanter. Eggen er laget ved at de spaltet den på langs eller tvers. Den kunne de skjerpe opp etter hvert. Lerbergøks kalles en variant av kjerneøksa. Den skiller seg fra den ordinære typen ved at den ene flatsiden har en hvelvet form, mens den andre er flathugget, noe som gir den et planokonvekst tverrsnitt. Kjerneøksene er oftest større enn skiveøksene og ble nok også brukt til mer typiske huggeoppgaver.

Den vanligste øksetypen på boplasser fra tidligmesolittisk tid er skiveøksa. Den ble laget av en stor skive eller flintavslag. En av de skarpe kantene på avslaget ble beholdt som egg, og så hugget de til kantene, slik at den fikk smalsider. Øksene måler som regel ikke mer enn 5-10 cm fra nakke til egg. De ble sannsynligvis skjeftet og brukt til ulike former for trearbeid – eventuelt også som jaktvåpen. Råmaterialet til skiveøksene var som oftest strandflint, men økser og emner var kanskje også fraktet fra Sør-Skandinavia. Produksjonen av skiveøkser foregikk på boplassene, og selv om en ikke finner selve øksa, så finner arkeologer spor etter dem i avslagsmaterialet. Det dreier seg om brede, såkalt vingeformede avslag, som stammer fra selve tilhuggingen, eller fra vedlikehold av øksene.

Stikler er laget av flekker, kjerner eller avslag av flint. De har som regel en – noen ganger flere – stikkelslag, som er dannet mot kanten på gjenstanden, og der steinsmeden lagde en kort og skarp egg ved hjelp av et brudd eller et slag, eller ved retusjering. Formålet var å lage en fasett og steile stikkelkanter som kunne brukes til skraping og glatting på bein og horn, men som også kunne brukes til å lage dype furer, for eksempel i forbindelse med produksjon av beindredskaper. Stikler er vanligst på Vestlandet i tidlig og mellommesolittisk tid.

Tidligmesolittiske tangespisser er som regel laget av flekker, men avslag kunne også brukes. De karakteriseres ved at de har en såkalt retusjert tange, det vil si at flintsmeden ved hjelp av en spiss gjenstand av bein eller gevir trykket av partier av en flekke fra to kanter, slik at det dannet seg en liten butt spiss, som altså kalles tange. Dette kunne de gjøre både fra proksimalenden (slagbuleenden) eller den motsatte distalenden (den spisse enden) av flekken. Dersom distalenden var naturlig spiss odd, gjorde de ofte ikke noe mer med den. Men de kunne også retusjere odden ved hjelp av mikrostikkel teknikk, eller ved dyp og tverr skråretusj, oftest bare på den ene siden. En variant av tangespissen kalles eneggede spiss, som karakteriseres ved å ha helretusjert sidekant. En pilspisstype i denne perioden kalles høgnipenspisser etter funnstedet i Østfold. De har kraftig og steil retusjering langs sidekantene av flekken og minner litt om bor. Men det er skader på en del eksemplarer som tyder på at de har vært brukt til skyting. Av og til finnes spesielt store tangespisser fra denne perioden, og på dem er tangen retusjert på slagbuleenden. Sannsynligvis var de brukt som spydodder på nærvåpen.

Flekkene som ble brukt til disse prosjektilene var produsert fra ensidige kjerner. Flinten var det dominerende råmaterialet for å lage slike piler, men det er også funnet tangepiler av fin kvarts og bergkrystall. Tangespisser er funnet på fjellboplasser i Rogaland, og da er de naturligvis knyttet til jakt på reinsdyr. Men de opptrer like ofte på kystboplassene, der de også må ha vært brukt til sel- og hvalrossfangst.

Mikrolitter er pilspisser tildannet på flekker eller avslag. De er utformet ved at et stykke er fjernet eller tildannet ved mikrostikkel teknikk. Dette vil si at en sidekant ble retusjert først med en spiss av horn eller takk, og deretter ble den ene enden – ofte proksimalenden med slagbule – knekt av. På denne måten dannet de en skjev spiss, som deretter ble videre retusjert. De fleste mikrolitter er datert til mellommesolittisk tid, men de såkalte lansettmikrolittene, som har skrå retusj i proksimal enden, er fra tidligmesolittisk tid. En pilspiss som også kan ha skråretusj i den ene eller begge ender av flekken (men der mikrostikkelteknikk ikke har vært benyttet), er zonhovenspissene (oppkalt etter et funnsted i Belgia). Disse var også brukt i tidligmesolittisk tid, men er sjeldne på Vestlandet.