Strandflint
I tidligmesolittisk tid på Vestlandet brukte folk nesten bare flint når de skulle produsere steinredskaper. Folk levde i mobile grupper, så noe av råstoffet kunne de hente med seg fra Sør-Skandinavia, der flinten fantes i jorden i egne geologiske krittavleiringer. Men det aller meste plukket de nok opp på strendene. Dit var flinten kommet etter at den først hadde blitt kapslet inn i isen da den lå over dagens Danmark, Skåne og Nord-Tyskland. Da isbreene smeltet og kalvet mot slutten av siste istid, ble isfjellene fraktet med strøm og vind nordover langs norskekysten. Av og til støtte de mot land og de slapp fra seg flintknollene på strendene. I tidligmesolittisk tid må det ha vært rikelig med slike knoller, for på en del boplasser har folk vært temmelig rause med forbruket og knakkingen. Etter hvert minket tilgangen, de brukte mer av materialet og mer og mer over til å utnytte råmaterialer i fast fjell. Observante turgåere kan fremdeles finne flint på strendene på ytterkysten.
Steinteknologi i tidligmesolittisk tid
Kjerner, flekker og avslag er viktige bestanddeler i den tidligmesolittiske steinteknologien. De finnes ofte på boplassene i denne perioden. Når knoller av strandflint ble brakt inn til boplassene, var en viktig målsetting å lage gode kjerner som de kunne arbeide videre med. I denne prosessen ble det mye avslag og biter, og mange av dem kunne i seg selv brukes til redskaper for skjæring og skraping. Skiveøksa er et godt eksempel på det. Men et viktig mål var altså kjernen, for den kunne de bruke til å lage mer formelle redskaper. Noen av kjernene ble modifisert og brukt som kjerneøkser, mens andre brukte de til å lage flekker. Den vanligste kjernetypen til flekkeproduksjon tidligmesolittisk tid var ensidige kjerner som hadde en plattform med spiss avspaltningsvinkel. Etter først å ha forberedt plattformen med en knakkestein, brukte de direkte slagteknikk ved hjelp av denne steinen eller en organisk hammer. Det gjaldt å treffe presist på kanten av plattformen. Eksperimenter viser at det beste er å ikke bruke altfor harde materialer å slå med, ettersom målsettingen var å produsere, jevne og brede flekker med parallelle sidekanter. Slaget gjorde at flekkene fikk en slagbule i underkant i den ene (proksimal) enden og sluttet gjerne i en naturlig spiss i den andre (distal) enden. Flekkene kunne brukes direkte som kniver, og dannet utgangspunkt for produksjon av andre redskaper, som pilspisser, mikrolitter, stikler og skrapere.
Typiske gjenstander som ofte finnes sammen fra denne fasen er skiveøkser, kjerneøkser, tangespisser, eneggete spisser, høgnipenspisser, mikrolitter og stikler.
(skrapere. Lerbergsøkser, ensidige økser)?