På boplasser fra denne perioden opptrer et lite antall tangespisser laget på lange og kraftige flekker. Disse skiller seg fra A-pilene, som var vanlige på Vestlandet i tidligneolitikum og første del av mellomneolitikum, ved å ha mer forseggjort retusj. Særlig C-typen er også betydelig lengre. Der A-pilene som regel bare er retusjert i tangepartiet, så er B-typen også retusjert i eggen og ofte langs sidekantene slik at disse er taggete. Nytt er også at det er bruk flateretusjeringsteknikk på disse spissene. C-typen skiller seg igjen fra B-typen ved å være flateretusjert over hele kroppen, og generelt mer forseggjorte. Fra Nord-Jylland kjennes eksemplarer med opptil 18 cm lengde. Hos oss er de lengste eksemplarene rundt 10 cm. D-spissene ligner på C-spissene, men er kortere og mindre forseggjorte. Alle typene er vanlig å finne i for eksempel graver knyttet til jordbrukskulturen i Sør-Skandinavia.
B-, C- og D-spissene er som regel fremstilt i flint av god kvalitet, som antas å ha opprinnelse i flintgruvene i Sør-Skandinavia. På dette tidspunktet er det ikke tegn til at man på Vestlandet hadde en steinteknologi som var myntet på fremstilling av så lange flekker. Spissene er vanligere å finne langs kyststrekningen fra Rogaland til Sør- og Østlandet. Her finner man også spor av bruk av sylindrisk flekketeknikk, beregnet på å lage store flekker. Funn av slike tangespisser på Vestlandet må ses i lys av kontakt med jordbrukende grupper i Sør-Skandinavia, enten direkte eller via grupper på Sør- og Østlandet.