I en sidedal til Valldal, bare noen få kilometer fra der turistveien i retning Trollstigen går, er det undersøkt en boplass som er svært talende om hvordan fjellet og dets ressurser ble tatt i bruk av de første innflytterne til landet etter siste istid. Fra en periode der de aller fleste boplassene vi har er knyttet til kysten viser lokaliteten at også fjellet ble tatt i bruk forholdsvis raskt etter istiden.
Boplassen ble funnet på en tursti. Sollyset fikk det til å blinke i det som ved første øyekast så ut som glasskår. Ved nærmere ettersyn viste det seg at dette var bergkrystall, og den bar tydelig spor etter å ha blitt tilvirket. Etter hvert ble det også klart at det lå slått flint i stien. Boplassen ligger rundt 740 moh. og det som først og fremst slår en ved beliggenheten er at man har god oversikt over et stort område der de to dalførene møtes og tilgrensende fjellsider. Mulighetene for å kunne følge med på viltets bevegelser har trolig vært en viktig faktor for at man slo leir akkurat her.
Sporene fra steinalder hadde åpenbart blitt gravd fram fra jordlaget gjennom den gradvise slitasjen tråkket på stien medførte. For å sikre at kunnskapspotensiale som lå her ble ivaretatt, ble boplassen gravd ut. Utgravingen gav funn av omtrent 1100 gjenstander og avslag. De lå svært konsentrert innenfor et omtrent 2 x 2 meter stort område. Funnkonsentrasjonen var også omsluttet av 10-12 steiner, hver med en diameter på 30-40 cm som lå i en halvsirkel. Steinene har etter alt å dømme fungert som tyngder som har holdt på plass en teltlignende konstruksjon. En konsentrasjon av brent stein ble tolket som spor av et ildsted, og trekull som ble funnet mellom steinene ble 14C-datert slik at vi kan regne med at aktiviteten her er omtrent 10.000 år gammel.
Funnene bestod av en høy andel redskaper, hovedsakelig prosjektiler og skjæreredskaper. Det er altså en klar tilknytting til selve fangsten og til bearbeiding av det felte viltet. De fleste funnene (ca 70%) var framstilt av bergkrystall, mens omtrent 30% var av flint. Denne råstoffordelingen er interessant med tanke på at samtidige boplasser ved kysten har nærmest motsatt fordeling med sterk flintdominans og lavt innslag av bergkystall og lignende råstoff. Flint finnes i Norge som kjent bare i form av strandflint, og er dermed bare tilgjengelig ved kysten. Et slik mønster i råstoffbruk kan komme av at man bare har tatt med seg det høyst nødvendige av steinråstoff fra kysten, og heller supplert med råstoff man har funnet i fjellet mens man oppholdt seg der. Jakt på det vi må tro hovedsakelig har vært reinsdyr har nok medført at man må ha vært forberedt på å forflytte seg over store avstander etter viltets bevegelser. Da vil man nok ha foretrukket en lett oppakning!