TIDLIGMESOLITISK MELLOMMESOLITISK SEINMEOLITISK
Eldre steinalder dekker rundt 5500 år med historie. Selv om en fangst- og sankingsbasert økonomi er det som preger hele denne lange perioden, så betyr selvsagt ikke dette at dette var en statisk periode der det ikke skjedde endringer. Vi ser endringer i hva slags redskaper man brukte og hvilke steinråstoff som var viktige. Måten boplassene framstår kan si oss noe om hvordan man har organisert livene sine, om man hadde en mobil livsførsel eller i større grad slo seg ned på et sted over lengre tidsrom. På mange måter reflekterer det arkeologiske materialet møtet mellom de naturgitte rammene og menneskene sine evner til å tilpasse seg denne omskifteligheten.
For eksempel viser har de klimatiske forutsetningene endret seg, og det er tre ulike klimaperioder gjennom eldre steinalder. Den såkalte preboreale perioden tilsvarer grovt sett tidligmesolitikum. Denne perioden var preget av et fuktig og kjølig klima. Samtidig må vi anta at det etter slutten av istiden skjer en gradvis endring mot et varmere klima. Etter hvert som forutsetningene bedret seg må vi anta at nye dyre- og plantearter trakk nordover. Trolig etablerte et treslag som bjørk seg i denne perioden. Fra rundt 8200 til rundt 7000 f.Kr. er det vanlig å snakke om en klimaperiode kalt boreal tid. I grove trekk faller dette sammen med første halvdel av mellommesolitikum, Denne karakteriseres av tørrere og varmere somre, men også kaldere vintre. En går ut fra at tresorter som furu og hassel etablerte seg i denne perioden. Resten av eldre steinalder er prega av den atlantiske klimaperioden. Det er også en varm periode, med gjennomsnittemperaturer rundt 2o C varmere enn i dag. Trær som alm, lind og svartor dominerte denne perioden.
Ettersom istidens iskappe smeltet oppstod det en kompleks prosess som følge av at havene fyltes opp av smeltevann samtidig som at det trykket som isen hadde hatt på landområdene opphørte, og førte til landheving. Isavsmeltingen og landhevingen skjedde ofte i ulikt «tempo» noe som førte til til dels store endringer i forholdet mellom land og hav. Generelt kan en si at dette fikk størst utslag der iskappen hadde vært tykkest, og ved Sveriges østkyst kan gamle strandlinjer finnes flere 100 meter over dagens havnivå. På Vestlandet er forskjellene mindre. På kysten er det maksimalt snakk om rundt 25-30 meter, mens utslagene er noe større innover i landet. Generelt skjer det en rask landheving de første om lag 2000 år. Denne stopper så opp, og på kysten av Sunnhordaland ser takten mellom landheving og havnivåstigning til å ha omtrent samme tempo mellom rundt 8000 og 7000 f.Kr. da det oppstår det vi kaller regresjonsminimumet. I denne perioden lå strandlinjen omtrent på same sted i rundt 1000 år, for Sunnhordland sin del rundt 5 meter over dagens nivå. Lenger nord, på kysten av Sogn og Fjordane og Sunnmøre, gikk regresjonsminimumet så lavt at datidens strandlinje kan ligge flere meter lavere enn dagens strandlinje. Deretter følger en periode med transgresjon; det vil si at havet på kysten steg raskere enn landhevningen. Denne prosessen førte til at boplasser som ble anlagt i strandsonen under regresjonsminimumet ble overflømt av havet, noe som blant annet fører til at boplasser fra denne perioden er vanskeligere å identifisere. Rundt 5000 f.Kr. stopper transgresjonen opp og strandlinjen blir i noe tid liggende på omtrent samme sted, typisk mellom 10 og 15 meter over dagens havnivå ved kysten. Etter dette transgresjonsmaksimumet har landhevingen vert gradvis fram til i dag. Siden boplassene som ble anlagt da transgresjonen var på sitt høyeste aldri har blitt overflømt av havet, finnes det særlig mange boplasser på dette nivået. I de indre fjordstrøkene er prosessen noe annerledes. Her fikk man ikke en regresjon på samme måte som i kystnære området. I stedet skjer det en oppbremsing i tempoet på landhevingen.
Kunnskapen om strandlinjeendringene kommer i stor grad fra geologisk forskning. Dette er viktig bakgrunnsmateriale for å forstå hvordan kystlandskapet har endret seg gjennom steinalderen og hvordan menneskene har tilpasset seg dette. På denne måten kan vi for eksempel se om man foretrakk å slå seg ned i et åpent skjærgårdslandskap eller ved trangere sund som kanskje skapte forutsetninger for tidevannsstrømmer. Dette er landskapstyper med ulike forutsetninger for hva slags jaktbart vilt og fiske som trives og kan dermed indirekte si noe av hva man livnærte seg av.
De eldste boplassene
Boplassfunn fra Øygarden og Sunnhordland viser bruk av kystlandskapet så tidlig som 11 000 –
10 500 før nåtid. Flint var det vanligste råstoffet og har vært brukt til økser, piler og andre redskaper.
Lokaliteten Karidalen 10 på Toftøy i Hordaland, er ca 11 000 år gammel. Av de over 3080 gjenstandene er det kun 25 redskaper, resten er avfall, men her er kjerner som viser tydelig hvor flekkene er slått fra. Lokaliteten Slåttevikane på Kollsnes er yngre enn ca 10 500 før nåtid. Det er 6738 gjenstander på boplassen, det meste er avslag, og kun tre av disse er av et annet materiale enn flint.
Det har bodd folk på to forskjellige flater innenfor boplassområdet. På Djupedalen på Stord bestod fun-nmaterialet av både flint og kvartsitt, og Little Skift-esvika 142 på Bømlo har vært brukt i flere faser, til helt forskjellige tider, der den eldste bosetningen tok til i første del av eldre steinalder. På boplassen er det funnet økser av flint og avslag. Blant disse er det eggoppskjerpingsavslag av flint, som viser at det har blitt skjerpet opp økser på boplassen. Av dette kan det tolkes at lokaliteten har vært brukt til mer enn kun produksjon av redskaper, at folk har levet sitt daglige liv i Djupedalen.
Så tidlig som i 1896 ble det under jordbruksar-beid funnet flint på Minde. I dag er adressen Ny-haugveien 12a, rett sør for Bergen sentrum. Både funnmaterialet og høyden over havet, som er 30 m over dagens havnivå, antyder at dette er en steinal-derboplass som er 10 000 – 11 000 år gammel. Det ble funnet blant annet
“…et grovt tilhugget redskab af daarlig flint, spidst i den ene ende, bredt, rimeligvis defekt i den anden ende. Et stykke af et større redskab af daarlig graa flint, rimeligvis en øks, der da har været tosidet og temmelig grovt forarbeidet. Flekkepil af almindeligt slags med lidt til-huggen tange. L. 4,6 cm. Nogle flekker, skiver, spaaner og andet affald af daarlig graa, opak flint.”
I dag vet vi at også flintkvaliteten kan være med på å aldersbestemme funnet. Denne “dårlige flint” er en grå og kalles danienflint. Den ble foretruk-ket som råstoff til de tidlige skive og kjerneøksene. Flintkvaliteten har sannsynligvis egnet seg spesielt godt til økser; de måtte tross alt tåle en trøkk. Funnene er gjort under dyrkingsarbeid nær Minde jernbanestasjon, Årstad. Funnet har stor interesse, og er den eneste boplass fra den eldste del av stein-alder i Bergen sentrum.