Kjerner, flekker og avslag er viktige bestanddeler i den tidligmesolittiske steinteknologien. De finnes ofte på boplassene i denne perioden. Når knoller av strandflint ble brakt inn til boplassene, var en viktig målsetting å lage gode kjerner som de kunne arbeide videre med. I denne prosessen ble det mye avslag og biter, og mange av dem kunne i seg selv brukes til redskaper for skjæring og skraping. Skiveøksa er et godt eksempel på det. Men et viktig mål var altså kjernen, for den kunne de bruke til å lage mer formelle redskaper. Noen av kjernene ble modifisert og brukt som kjerneøkser, mens andre brukte de til å lage flekker. Den vanligste kjernetypen til flekkeproduksjon tidligmesolittisk tid var ensidige kjerner som hadde en plattform med spiss avspaltningsvinkel. Etter først å ha forberedt plattformen med en knakkestein, brukte de direkte slagteknikk ved hjelp av denne steinen eller en organisk hammer. Det gjaldt å treffe presist på kanten av plattformen. Eksperimenter viser at det beste er å ikke bruke altfor harde materialer å slå med, ettersom målsettingen var å produsere, jevne og brede flekker med parallelle sidekanter. Slaget gjorde at flekkene fikk en slagbule i underkant i den ene (proksimal) enden og sluttet gjerne i en naturlig spiss i den andre (distal) enden. Flekkene kunne brukes direkte som kniver, og dannet utgangspunkt for produksjon av andre redskaper, som pilspisser, mikrolitter, stikler og skrapere.