Skifer var i bruk til redskaper allerede mot slutten av eldre steinalder i Nord-Norge og Trøndelag, og fortsatte inn i yngre steinalder. Variasjonsbredden i gjenstandstyper var stor, spesielt i kystsonen, der pilspisser, spyd og kniver av skifer er vanlige som løsfunn så vel som på boplasser helt ned til Stad. Sør for Stad er det sjeldent å finne kniver og spyd, men til gjengjeld er det mange pilspisser. På Vestlandet ble skiferpilspisser vanlig fra 6000 f.Kr. Sannsynligvis kom de til boplassene i form av tynne skiferplater i ulik størrelse. De ble laget på ulike måter. I begynnelsen av perioden ble emnene hugget til og deretter slipt på slipeplater slik at de fikk et spissovalt tverrsnitt og svakt markert tange uten mothaker. Senere – i mellomneolittisk tid fra omkring 5300 år siden – ble det mer vanlig å lage spor i platen og deretter knekke den opp i lange emner, nesten som med en sjokoladeplate. Slipingen av disse ga rombiske tverrsnitt og de fikk også markerte mothaker.
Noen av spissene er svært lange – over 30 cm – og en skulle tro at de knakk lett under bruk. Det gjorde de nok også, for det er mange funn av fragmenter og ødelagte spisser. En del av dem er reparert og slipt på nytt – og dette er jo nettopp fordelen når en arbeider med et plastisk materiale. På grunn av at de først opptrer i Nord-Norge regnes skiferspissene og teknologien som et nordlig fenomen, og dette bekreftes ved at de er mest vanlige nord for Bergen på kysten og oppe i dalene og på fjellet i innlandet. Likevel finnes de også sørover langs kysten av Vestlandet og på kysten av Østlandet, særlig i mellomneolittisk tid.
Men selv om ideen til hvordan skiferen skulle lages og brukes kom fra Nord-Norge, så var det få skifergjenstander funnet i Sør-Norge som faktisk kom derfra. De aller fleste pilspissene funnet på Vestlandet var laget av materiale – gjerne flak eller plater – som var tatt ut i de Devonske sandsteinsformasjonene som ligger mellom Florø og utløpet av Nordfjord. Her er det mange forekomster med godt egnet skifer (eller mer presist siltstein) som ligger i uomdannede sedimentære lag. Selv om arkeologer foreløpig ikke har funnet konkrete brudd i dette området, så viser geologiske (mineralogiske) analyser at mange skiferspissene har sine opphav i denne formasjonen.