Den vanligste øksetypen på boplasser fra tidligmesolittisk tid er skiveøksa. Den ble laget av en stor skive eller flintavslag. En av de skarpe kantene på avslaget ble beholdt som egg, og så hugget de til kantene, slik at den fikk smalsider. Øksene måler som regel ikke mer enn 5-10 cm fra nakke til egg. De ble sannsynligvis skjeftet og brukt til ulike former for trearbeid – eventuelt også som jaktvåpen. Råmaterialet til skiveøksene var som oftest strandflint, men økser og emner var kanskje også fraktet fra Sør-Skandinavia. Produksjonen av skiveøkser foregikk på boplassene, og selv om en ikke finner selve øksa, så finner arkeologer spor etter dem i avslagsmaterialet. Det dreier seg om brede, såkalt vingeformede avslag, som stammer fra selve tilhuggingen, eller fra vedlikehold av øksene.