Det er noen ganger vanlig å dele mellomneolitikum i to for å understreke noen nye elementer som kommer inn i den materielle kulturen omtrent 2700 fvt. Enkelte arkeologer ser dette som en slags overgangsfase mot at jordbruk gradvis blir en markant økonomisk tilpasning i senneolitikum. Andre vil legger mindre vekt på disse overgangsfenomenene og argumenterer heller argumentere for raske kulturelle endringer og en bråere overgang til jordbruksøkonomi i senneolitikum.
Viktige gjenstandstyper som betegner denne perioden, er blant annet strids- eller båtøkser og tykk- og tynnakka flintøkser. Dette er importgjenstander som nå opptrer i større omfang enn før og som dermed viser til mer omfattende kontakter mot jordbrukende befolkninger lenger sør. Det samme gjelder noen karakteristiske tangespisser i flint kalt B-, C- og D-spisser. Disse er formet gjennom flateretusjering av kraftige flekker. Andre nye gjenstander er tykknakkede retteggete bergartsøkser. En har også ment at det å utstyre skiferspissene med dekor, som regel i form av enkle tverrhakk, var knyttet til mellomneolitikum B, men senere utgravinger har vist at denne praksisen ble etablert allerede i den foregående perioden.
Det har blitt argumentert for at det skjer endringer i landskapsbruken. De stabile bosetningene ved tidevannstrømmene opphører, eller boplassene endres til å bare være av kortere varighet. Samtidig har en ment å se et økt fokus på områder som var egnet til jordbruk. En siste viktig endring var at bruken av de store øksebruddene opphørte i løpet av denne perioden. Det betydde slutten på en mer enn 5000 år lang tradisjon for produksjon av storredskaper på Vestlandet..