Offerfunn
Med offerfunn menes funn av gjenstander eller annet som har blitt bevisst plassert et sted som ledd i en handling som er rettet mot å kommunisere med maktene/kreftene i det hinsidige. Det kan kanskje best forstås som en form for utveksling eller dialog for å etablere og vedlikeholde relasjoner til disse maktene. Men hvordan kan man fastslå at et arkeologisk funn er resultat av en offerhandling?
Funnene som ofte blir trukket fram som mulige offerfunn er de såkalte løsfunnene. Dette er funn som blir gjort tilfeldig av ikke-fagfolk slik som en øks som dukker opp under pløying eller under grøftegraving. Problemet med slike funn er at de ofte har mangelfulle opplysninger om observasjoner som kan belyse funnets sammenheng. Hvordan kan man være sikker på at øksen man fant ikke bare var en del av inventaret på en boplass? For å komme videre med dette må man se på opplysningene man har om funnforholdene, om det er noe som skiller seg ut og om en kan se mønstre som kan gjenspeile en etablert offerpraksis. For eksempel vil funn av en ubrukt gjenstand, gjerne også flere samlet, føre tankene hen til at det kan dreie seg om et offerfunn. Er også funnstedet slik at det er usannsynlig at det har vært en boplass der, er det nok et argument. Kanskje er også funnstedet slik at det markerer seg ut, for eksempel inntil en stor stein eller i et våtområde. Men å tolke funn som offerfunn er ikke lett. En del av disse løsfunnene kunne også tenkes å ha vært fra graver. Man kan heller ikke utelukke at noen av funnene kan være lagt ned som depot, en form for lager, men av ulike grunner ikke blitt hentet igjen. I det hele viser disse funnene hvor vanskelig det kan være å utlede intensjonen bak arkeologiske funn, særlig når opplysningene rundt funnene er begrenset.
For eldre steinalder er det i første rekke løsfunn av bergartsøkser som har vært diskutert som mulige offerfunn. Andre gjenstandskategorier som ofte blir trukket fram i slike sammenhenger er hakker og køller. En studie som tok for seg slike funn i Nordhordland og Gulen viste at selv om de fleste løst funne gjenstandene trolig stammet fra boplasser, så var det også en stor andel som var funnet på steder som neppe var det. Dette kunne for eksempel dreie seg om myrer og elver, i steinurer eller ved fjelltopper. En del var også funnet i dagens strandsone, og må ha vært deponert i det som i steinalderen var sjø. En studie av løsfunn langs Sognefjorden viser at mange av øksene er funnet ved markante steinblokker. Når dette også dreier seg om flotte og ubrukte gjenstander, er det sannsynlig at det dreier seg om offernedleggelser.
En del av øksene fra tidlig- og mellomneolitikum ser også ut til å kunne være lagt ned på lignende steder som beskrevet over. Et eksempel er øksen som har fått samlingsnummer B9911 i museet sine samlinger. Dette er en 23 cm lang tynnakket øks av bergart. Tilsvarende økser er knyttet til traktbegerkulturen i Sør-Skandinavia, og er da oftest laget av flint. Denne øksa kan være laget av lokal bergart, men det er også mulig at det er snakk om et importstykke. Uansett, øksen ble funnet under torvskjæring like ved varden på øya Selja like sør for Stadlandet. Med andre ord er den trolig lagt ned i et våtområde like ved den 200 meter høye toppen av øya. Her er det mye som tyder på at det dreier seg om et offerfunn.
Fra senneolitikum kjennes en rekke løsfunn av flintdolker, sigder, skjeformede skrapere og flintøkser. Også her må man ta høyde for at intensjonen bak nedleggelsene ikke alltid er klare. Imidlertid er det noen kontekster som synes rimelig klare som offerfunn. De 21 skjeformete skraperne som ble funnet sammen med flere flintskiver på Pilskog i Hareid kommune, er sannsynligvis et offer. Et fenomen som er foreslått å være en særegen offerpraksis for Vest-Norge er nedlegginger som utelukkende består av flintskiver. For eksempel ble det nylig ved en arkeologisk utgraving på Bømlo funnet om lag 150 skiver fordelt på to konsentrasjoner. Disse var lagt ned på en boplass fra eldre steinalder. Av og til er opplysningene rundt funn av løsfunn så gode at det gir liten tvil om at funnene må være lagt ned som offer. To slike eksempler har vi fra Sandsøya på Sunnmøre. I Sjukehusmyra ble det her funnet en stabel av tre flintsigder som lå arrangert oppå hverandre og støttet opp av to skjeformete skrapere. I en annen myr på øya ble seks sandshamnøkser funnet stablet oppå hverandre. Løsfunn av flintdolker er nok ofte lagt ned som offer, selv om det noen ganger kan være vel så trolig at de er fra graver. Et mønster som har blitt påpekt er funn av parvise flintdolker, ofte med en hel og ubrukt og en som er skadd. Dette tyder på at det er snakk om offerfunn.
Litteratur:
Bergsvik, K.A. 2009 Caught in the middle: functional and ideological aspects of Mesolithic shores in Norway. I McCartan, S., Schulting, R., Warren, G. & Woodman, P. (red.) Mesolithic horizons. Papers presented at the 7th International Conference on the Mesolithic in Europe, Belfast 2005: 602-609. Oxford: Oxbow books.
Bergsvik, K.A. & Østmo, E. 2011 The experienced axe. Chronology, condition and context of TRB-axes in western Norway, in Davis, V. & Edmonds, M. (eds.) Stone Axe Studies III: 7-20. Oxford: Oxbow Books.
Ebbesen, K. 1980 Flintafslag som offer. Kuml – Årbog for jysk arkæologisk selskab: 147-157.
Lødøen, T.K. 1998 Interpreting Mesolithic axe deposits from a region in Western Norway. I Kazakevicius, V., Olsen, A.B. & Simpson, D.N. 1998 The archaeology of Lithuania and Western Norway: Status and perspectives. Arcaeologia Baltica 3, s. 195-204.
.
