I 1941 skulle den nye gravplassen i Blomvåg i Øygarden dreneres, og ved graving i strandgrusen 2,5 meter under overflaten, like under et hardt morenelag dukket det opp bein av hval. Fuglebein kom også fram. Funnet vakte stor interesse lokalt og etter hvert kom det ut folk fra Bergens Museum. Det viste seg nemlig at det harde morenelaget bare kunne ha vært deponert av isen, og det måtte bety at beinfunnene var eldre enn istiden, noe som var ganske oppsiktsvekkende. Geologen Isak Undås fra museet fulgte utgravningene, sammen med botanikeren Knut Fægri. De studerte stratigrafien (lagfølgen) og Undås samlet inn en mengde bein fra det «fossilførende laget». Overraskende mange arter kom fram, både terrestriske og marine. Bein av ravn og en lang rekke sjøfugl dukket opp, dessuten fiskeslag som torsk og sei, rødspette og ulke. Reinsdyr ble funnet, og bein av både grønlandssel og grønlandshval. Inne blant beina dukket det også opp noen gjenstander av flint. På tidspunktet da funnet ble gjort var det ikke mulig å gi en sikker datering av laget med bein, men i en artikkel i Naturen i 1942 foreslo Undås at det kunne dreie seg om en interglasial avleiring på lavt vann eller i fjæra på en strand. Han antydet også at flinten kunne vært brakt dit av mennesker, men syntes likevel at det var merkelig at det bare var store gjenstander, ingen små slik som var vanligst på funnsteder fra eldre steinalder lengre sør på Sotra.
Da C14-metoden kom ga den mulighet for å datere skjell og hvalbein fra Blomvåg direkte. Disse dateringene indikerte at materialet var blitt deponert i en varmeperiode mot slutten av istiden, for litt over 13.300 år siden. Det harde morenelaget som lå over beina, ble tolket som rester etter et senere breframstøt før hele iskappen forsvant fra Norge. Dette aktualiserte på nytt spørsmålet om beina og flinten stammet fra en boplass. Funn av flint og en kompleks, antatt samtidig akkumulert sammensetning av terrestriske og marine arter i beinmaterialet gjorde at både osteologer og mange arkeologer oppfattet dem som rester etter menneskelig, senpaleolittisk aktivitet. Dette synspunktet nedfelte seg i den populære litteraturen om norsk steinalder, der Blomvåg etter hvert fikk plassen som Norges eldste funn.
Forskningens natur er jo at hypoteser og teorier må tåle testing, etterprøving og kritisk diskusjon. I arkeologien gjelder det spesielt når vi snakker om det aller eldste, ettersom det har så store konsekvenser. Blomvågfunnet er tross alt flere tusen år eldre enn de som kommer nest på lista, som er fra tidligmesolittisk tid og omkring 11.500 år gamle. Det har derfor vært grundig diskutert i løpet av de seneste årene, der tungtveiende kritikk har kommet fra arkeologer så vel som fra kvartærgeologer.
Kvartærgeologene har vurdert funnet på nytt i sammenheng med studier av isavsmelting på kysten av Hordaland. På grunn av kirkegården var det ikke mulig å grave der i dag, men de C14-daterte flere nye bein blant dem som hadde vært samlet inn under Blomvåg-gravingen i 1941/42. Resultatene viste at beina ikke var samtidige, men i stedet akkumulert over en lang tidsperiode, mellom 14.800 og 13.300 år siden. Artssammensetningen av bein er derfor tilfeldig, og støttet dermed ikke teorien om at det var mennesker som sto bak deponeringen.
Arkeologene som har vurdert Blomvågfunnet nærmere peker på det samme som Undås i sin tid gjorde, nemlig at det helt mangler avfall etter produksjon av flintredskaper. Avgjørende i de nye diskusjonene er likevel avanserte teknologiske analyser av de seks flintgjenstandene som faktisk ble funnet. To grupper av forskere har gransket materialet uavhengig av hverandre og de peker på at selv om noen av flintblokkene hadde brukbart potensial for å bli hugget opp og brukt til steinredskaper, så er det ingen tegn til at dette har vært gjort. Alle avskallingene som finnes på gjenstandene, er naturlige. Det er derfor trolig bare flint som tidligere hadde vært droppet av isen og som senere har fått litt hard medfart blant fjæresteinene. Det samme gjelder knoklene, som alle mangler overbevisende spor etter å ha vært bearbeidet av mennesker.
De nye resultatene er selvsagt skuffende, men kanskje ikke så overraskende. Selv om senpaleolittiske jegergrupper i teorien kan ha fartet fra Kontinentet og nordover langs norskekysten i varmeperioden mot slutten av istiden, så var det mange hindringer på vegen. En viktig faktor var at iskappen fremdeles dekket hele det østnorske området ned til sjøen. Dette betydde at folk måtte gå på isen fra Vest-Sverige og helt fram til de isfrie områdene på Sør-Vestlandet. De kan ha brukt båt, eventuelt fra Nordsjøkontinentet over Norskerenna, men det var en lang padletur, og det er dessuten usikkert om folk i senpaleolittisk tid faktisk brukte sjøen og behersket båtteknologien. Så selv om store deler av Vestlandet var isfritt for 13-14.000 år siden, så kan vi nå (inntil videre) si at det var dyrenes og fuglenes domene – ikke menneskenes.
