Sedentisme og mobilitet
Hvordan var folk i steinalderen bosatt? En mobil bosetningsform betegner samfunn med stadige forflytninger og korte opphold på hvert sted. Sedentisme derimot betegner bofaste samfunn med sterk tilknytning til et bestemt sted. Det har lite for seg å snakke om disse to begrepene som absolutte størrelser og motsetninger. De fleste nordmenn vil nok i dag betegne seg som sedentære, men dersom vi bare tenker på helgeturene til hytta og sydenturen i høstferien så er det innslag av mobilitet i våre levemåter også. Flere pendler også over lange avstander mellom arbeid og bosted. Det har trolig fantes utallige levemåter med ulike grader og nivå av sedentisme og mobilitet.
Spørsmålene om levemåte er viktig for å forstå steinalders samfunn fordi måten man har organisert bosetningen på antas å ha stor betydning for sosiale forhold. Ofte blir mobilitet sett i sammenheng med egalitære samfunn, mens sedentisme antas å føre til større grad av sosiale ulikhet. Når flere folk bor tettere sammen oppstår behov for sosiale mekanismer som demper og løser konflikter og fordeler ressurser etter bestemte prinsipper, med andre ord lederskap.
Mobilitet tar også ulike former, og det kan være stor grad av mobilitet også innenfor et sedentært samfunn. Basert på studier av inuit folk introduserte arkeologen Lewis Binford begrepet bosetningsmobilitet for å beskrive mobilitet der hele gruppen flytter boplass fra ressursområde til ressursområde med jevne mellomrom. Hans andre begrep forsyningsmobilitet derimot kan godt kan foregå med utgangspunkt i en tilnærmet sedentær bosetningsform, for eksempel ved at deler av gruppen er mobile i forbindelse med jaktekspedisjoner eller for å skaffe til veie råstoff hjem til hovedboplassen.
Spørsmål omkring bosetningsform er komplekse i arkeologi. Hvordan leser man for eksempel ut av et arkeologisk materiale om det er lagt igjen av bosetningsmobile, forsyningsmobile eller sedentære mennesker?
En måte å tilnærme seg spørsmålet er å se på hva det arkeologiske materialet sier om tid som er brukt og investert på en boplass. Steinalderboplassene er i denne forstand svært ulike. Når en finner noen hundre flintavslag av flint som er slått av kanskje bare en eller to blokker, er det lett å se for seg at dette må være resultat av et relativt kort opphold. Kanskje har det vært behov for å oppgradere våpen og redskaper under en jaktekspedisjon. Andre boplasser kan ha et langt mer sammensatt materiale og en sjelden gang finner man også spor av bygninger. Når man har investert tid i å reise en bygning av noe mer permanent art enn et telt, må en anta at man har planlagt for et opphold av en viss varighet, og med intensjon om å vende tilbake til stedet.
Boplassenes plassering i landskapet og særlig i forhold til hvor matressursene fantes er også viktige. For Vestlandet sin del har boplasser i nærheten av tidevannsstrømmer blitt foreslått som mulige utgangspunkt for mer sedentære bosetningsformer fra senmesolitikum av. Dette har sammenheng med at slike steder er preget av forholdsvis stabil og rik ressurstilgang gjennom store deler av året, slik at en kan livberge seg her over lengre tid. Se nærmere om dette under artiklene om Skatestraumen og Kotedalen. (Link)
En økonomisk tilpasning der jordbruk spilte en vesentlig rolle, slik vi ser mot slutten av steinalderen, har også fordret en hovedsakelig sedentær bosetningsform. Det er både behov for å passe på buskapen og det man har sådd. Det har også blitt pekt på at åkrene i jordbrukets pionerfase kan ha blitt utpint etter få år. Det har blitt foreslått at dette kan ha medført en bosetningsform som innebærer bofasthet innen et større område, men at man med jevne mellomrom har flyttet bosted i takt med at åkrene ble utarmet. På den andre siden har har tidlige jordbrukere trolig utnyttet fjell og skogsområder til beite. , og dette ville ha medført et innslag av mobilitet siden det innebærer at i alle fall deler av folkene som var knyttet til gården fulgte dyrene i utmarken.
Dersom bevaringsforholdene er gode nok til at beinmaterialet på boplassen er bevart, kan det også fortelle om mobilitet og sedentisme. Det er jo slik at ulike dyr, fugler og fisker opptrer på bestemte steder til bestemte årstider. Dersom faunamaterialet viser stor årstidsvariasjon tyder det på en mer sedentær bosetning enn om bare en enkel årstid er representert.
Nyere naturvitenskaplige metoder som analyser av strontium isotoper fra bevart beinmateriale fra mennesker har også begynt å gi fascinerende data om hvordan enkeltindivid har oppholdt seg ulike steder gjennom livsløpet. Slike analyser kan noen ganger gi innblikk i enkeltindivider som har levd sine liv på flere ulike steder over store geografiske områder. Andre har tilsynelatende tilbrakt hele livet like i nærheten av der de til slutt ble gravlagt. Med andre ord ser det på individnivå ut til å ha vært mange ulike måter å leve på også i steinalderen.
Litteratur:
Bergsvik, K.A. 2001 Sedentary and mobile Hunter-fishers in Stone Age Western Norway. Arctic archaeology, vol. 38, no. 1.
Olsen, A.B. 2013 Jordbrukskulturens pionertid på Vestlandet. Hus, åkrer og territorialitet. I Diinhoff, S., Ramstad, M. & Slinning, T. (red.) Jordbruksbosetningens utvikling på Vestlandet, UBAS 7, Universitetet i Bergen.
