Omtrent 10 km øst for Florø sentrum ved Helgøysundet, som danner den trange åpningen til Eikefjorden, stikker Stakaldeneset ut i sjøen. Tvers over neset, omtrent i nord-sørlig retning går en diabasgang. Den er oppe i dagen over en strekning på omtrent 700 meter fra Helgøysundet og sør til Sandvika. Sent på 1970-tallet påviste man at diabasgangen var blitt intensivt utnyttet til å hente ut råstoff til økser gjennom store deler av steinalderen. Sentralt i denne oppdagelsen stod den lokale amatørarkeologien Svein Brandsøy. Han hadde tidligere påvist hugd avfall av diabas i fjæresonen flere steder i Florøområdet. Tilsynelatende et ganske likt mønster som en tidligere hadde påvist mellom bruddet på Hespriholmen og verkstedplasser på Bømlo.
Det er påvist tre hovedbruddsteder i diabasgangen, i tillegg til minst to mindre. De to hovedbruddene ligger lett tilgjengelig fra sjøveien, ved Helgøysundet i nord og ved Båtevika i sør. Sistnevnte ser ut til å være det bruddet som er utnyttet i størst grad. Det tredje bruddstedet har kanskje den mest fascinerende beliggenheten; det ligger ved gangens høyeste punkt; omtrent 135 meter over havet. Hvorfor en har lagt inn det ekstra bryet med å legge bruddet i den minst tilgjengelige delen av forekomsten er ikke godt å vite. Kanskje fant man ut at steinen her hadde særlige kvaliteter, eller kanskje lå det andre forestillinger bak. En ser på bruddsteder for steinøkser på kontinentet og de britiske øyer, som er samtidige med den yngste bruken av Stakaldeneset, at de ofte er lokalisert på og ved fjelltopper, også når råstoffet er tilgjengelig lavere nede.
Spor på bruddflatene og funn i bakken ved bruddene tyder på at det både ble brukt ild og direkte slag med stein for å løsne steinblokker. I det nordlige bruddet er det tegn på at det er tatt ut stein opp til 10 meter over bakkenivå i en bratt vertikal diabasgang. Her må en eller annen form for innretning ha vært tatt i bruk for å nå de høyeste stedene. Fra etnografien er det kjent eksempler på bruk av stilas, både for å komme til og for å plassere ildsteder inntil det ønskede uttaksstedet.
Det er kjent flere verkstedsplasser der man har arbeidet med råemner like ved bruddene på Stakaldeneset. Det er imidlertid ingen indikasjoner på at man har produsert ferdige økser her. Trolig har man begrenset seg til å hugge råemnene om til økseemner. Dette er en forholdsvis rask prosess. Moderne eksperiment viser at en kyndig hugger bruker mindre enn en halv time på å produsere et økseemne. Den langt mer tidkrevende prikkhuggingen og slipingen, som har gitt øksene sin endelige form, har foregått andre steder. Arbeid med diabas er ellers dokumentert på en rekke boplasser i nærområdet. Særlig området ved Brandsøysundet har en stor tetthet av boplasser med verkstedsspor.
En regner med at bruddet på Stakaldeneset har vært i bruk i over 5500 år, fra rundt 8000 til cirka 2500 fvt. Det er vanlig å se det i parallelt med grønsteinsbruddet på Hespriholmen i Bømlo. Der Hespriholmen var kilde til bergartsøkser i sørlige del av Vestlandet, hadde Stakaldeneset tilsvarende rolle i nord. Økser av diabas fra Stakaldeneset ser ut til å hovedsakelig ha vært spredt fra nordlige Hordaland og nordover til Hustadvika på Mørekysten.
