På noen svaberg på sørsiden av Høydalsfjorden i Kinn kommune finner vi det andre store bergkunstfeltet vi kjenner fra steinalderen på Vestlandet. Helleristningene i Ausevik ble kjent på 1930-tallet etter at Vingenristningene ble publisert og fikk mye offentlig omtale. Dette fikk bonden til å kontakte museet i Bergen og varsle om at han hadde sett lignende figurer på gården sin.
I dag er her kjent rundt 300 avbildninger. Motivene har mange likheter med Vingen, og de antas å være fra samme tid, altså fra det siste tusenåret av eldre steinalder (5000-4000 f.Kr.). Også her dominerer hjorten. Her er menneskeavbildninger, og både hjort og mennesker synes i enkelte tilfeller å være avbildet som døde. Krokfigurene, som er så tallrike i Vingen, finnes det imidlertid bare noen få av. Det som kanskje særpreger Ausevik i forhold til Vingen er de mange geometriske framstillingene i form av spiraler, konsentriske sirkler og endatil labyrinter.
Ausevik ligger i tilknytning til det samme fjordbassenget hvor vi også finner diabasbruddet på Stakaldeneset og de mange verkstedplassene der diabasen har blitt tilvirket til økseemner eller ferdige økser. Ristningene i Ausevik ble høyst sannsynlig laget på en tid da det var stor aktivitet i øksebruddet. Enkelte har foreslått en sammenheng mellom disse aktivitetene. For eksempel kan en forestille seg at aktiviteten var knyttet til bestemte årstider. Mennesker som i utgangspunktet hadde tilhold ulike steder på Vestlandet kom da sammen i dette området. Sentralt var å sikre nye forsyninger av økseemner, men også å bekrefte og danne nye bånd mellom seg og til åndeverdenen. Kanskje inngikk man avtaler om utveksling av partnere, og utførte ritualer som var nødvendige for å innlemme de døde i den hinsidige verdenen. I denne sammenheng kan også nevnes at det er kjent en mindre helleristningsforekomst på en steinblokk midt blant verkstedplassene ved Brandsøysundet.
Helleristningene i Ausevik er hugd inn i fyllittstein, som dessverre vitrer lett og er svært utsatt for slitasje gjennom vær og vind og tråkk på bergflatene. Særlig i den midtre delen av området er ristningene sterkt skadd, og man finner igjen bare broker av det figurkomplekset som en gang var her uten mulighet til å se sammenhenger mellom de fragmenterte figurene. Ausevik er derfor en viktig påminning om at heller ikke det som er hugget i stein varer evig, og at det påligger de som besøker bergkunstfelt å oppføre seg på en slik måte at også fremtidige generasjoner får mulighet til å la seg fascinere av steinalderens ideverden.