Steinsmedene i mellom- og senmesolittisk tid brukte ulike teknikker til ulike formål, og valget av teknikk var også avhengig av råmaterialene de hadde for hånden.
Den mest avanserte var utvilsomt trykkteknikken, som var i bruk på Vestlandet mellom 10.000 og 6000 før nåtid. Den hadde som formål å produsere smale, lange og tynne flekker med parallelle sidekanter. Flekkene ble trykket av koniske kjerner av flint eller andre finkornede råmaterialer, som kvarts eller kvartsitt. Kjernene var nøye preparerte på forhånd. Trykkingen kunne ikke gjøres for bare for hånd. Den krevde at kjernen var spent bom fast med et instrument eller i en festemekanisme. For å løsne flekken måtte det komme et kraftig presist trykk på kanten av plattformen til kjernen. Dette ble gjort med en spiss, hard gjenstand – sannsynligvis spissen på en takk av hjort eller elg. Tyngden fra et voksent menneske kunne være nok for å lage dette trykket, men de kunne også ha brukt en vektstang. Mikroflekker produsert med denne teknikken finner vi nesten alltid på boplassene fra denne perioden, så produksjonsredskapene må også ha vært vanlige der. Mikroflekkene ble ofte knekt tvers av med vilje for at midtpartiet skulle brukes videre, for eksempel som innsatser i flinteggpiler.
Trykkteknikken krevde altså avanserte verktøy, men dette var ikke nok. De som brukte dem må også ha vært dyktige håndverkere, som sikkert var lært opp fra de var små til å beherske teknikken. En slik opplæringsprosess besto av observasjon, prøving, feiling og korreksjon over lengre tid. det var altså ikke noe folk kunne lære seg bare ved å studere ferdige mikroflekker eller bare å se på noen som laget dem. Dette argumentet – at trykkteknikken krevde planlagt opplæring over lang tid – er viktig for tolkningene av hvordan den ble spredt i tidlig steinalder. Den har opphav i Sibir for over 20.000 år siden. Derfra kan vi se at den ble spredt vestover. Den nådde Nord-Finland og Nord-Norge for omkring 10.000 år siden, og kom derfra raskt sørover langs kysten. Ettersom teknikken altså krevde opplæring (altså at teknologien ikke bare ble spredt som en idé) mener forskerne at den kom med innvandrende grupper fra øst, og som blandet seg med befolkningene som allerede var i området. Dette synspunktet støttes av aDNA data fra menneskeskjeletter i Sør-Norge.
En teknikk som også brukte mellomstykker, var indirekte hard og myk teknikk. Her forberedte flintsmedene råmaterialet først ved hjelp av frihåndsteknikk. Deretter holdt de råmaterialet fast selv mellom lårene. Så holdt de spissen av en hjortetakk ned mot det ønskede stedet på kjerneplattformen, og slo på den med en knakkestein (hard teknikk) eller en treklubbe (myk teknikk). På den måten kontrollerte de slaget og kunne de produsere flekker eller avslag.
En annen måte å utnytte råmaterialene på var bipolar teknikk. Denne besto i at steinsmeden holdt et stykke flint eller kvarts mellom tommel og pekefinger på en amboltstein. Med et velrettet slag med en knakkestein på toppen av stykket ble det splittet i flere skarpe deler, som kunne brukes som skjærende egger – til innsatser i flinteggpiler så vel som ordinær skjæring eller skraping i skinn eller tre. Sammenliknet med flekkene som var produsert med de mer avanserte teknikkene var de ikke så regelmessige, men de dekket umiddelbare behov. Bipolar teknikk dermed en ganske intuitiv teknikk som ikke krevde grundig opplæring og heller ikke så veldig høy kvalitet på råmaterialene.
Frihåndsteknikk var også mye i bruk i denne perioden. Dette var kanskje den minst avanserte steinteknologien. Den ble utført ved å holde råmaterialet i den ene hånden og slå hardt på den med en knakkestein, enten for å forberede en kjerne til videre behandling med andre teknikker, eller bare for å produsere enkle avslag til skjærende egger.
