Flateretusjeringsteknikk er en teknikk brukt i framstilling av redskaper som flintdolker, sigder og spisser som blir vanlig i slutten av yngre steinalder. Teknikken er også i bruk i framstilling av steingjenstander – spesielt pilspisser – i det som kalles sen steinbrukende tid, altså bronsealder og tidligste jernalder. Teknikken er mangefasettert i den forstand at den kan brukes til alt fra enkel til kompleks gjenstandsproduksjon som bare spesialister har mestret. Eksempel på sistnevnte er de mest forseggjorte flintdolkene.
Utgangspunktet for flateretusjering er et emne som har blitt redusert og grovt formet gjennom såkalt tosidig reduksjonteknikk. Et kjennetegn ved denne teknikken er at man tynner ut emnet ved å slå av avslag som går over emnets midtakse, samtidig som en i minst mulig grad fjerner kantene det blir slått fra. Ved å snu emnet og gjenta operasjonen og gjøre det samme fra emnets andre kant arbeides det frem et bredt og tynt emne til å arbeide videre med. Flateretusjering er den siste avslutningen av denne arbeidsoperasjonen. Den gir form til redskapen og kan resultere i sylskarpe egger. Det er en form for trykk- eller pressteknikk der man bruker en trykkspiss av for eksempel gevir eller bein til å presse av tynne lange avslag. Det er denne teknikken som får fram de karakteristiske avspaltningsarrene en ser for eksempel på bladet til flintdolkene. Det er her vi ser at teknikken har blitt utviklet til håndverk av høyt nivå som det etter all sannsynlighet bare har vært spesialister som har mestret. Samtidig har flateretusjering blitt brukt til å produsere pilspisser og andre gjenstander der kravet til dugelighet i handverket ikke har vært like høyt, og som trolig har vært et håndverk som de fleste i samfunnet har mestret.