Hespriholmen ligger ca. 3 km ut i havet mot vest fra sørlige Bømlo, vendt mot Nordsjøen, like NV for det moderne fiskeværet Espevær. Geologisk består holmen av grønnstein. På den midtre delen av holmen ligger et stort steinbrudd for økseproduksjon brukt i steinalderen. Det er upåvirket av moderne utvikling. Bruddet ble funnet i 1923 av arkeologen Johs. Bøe og geologen Nils-Henrik Kolderup. Sporene etter steinbrudd er preget av kunstige og lett synlige, dype fordypninger i fjelloverflaten. De to største fordypningene ligger like ved siden av hverandre på vestsiden. Hver av dem er ca 9 m dype og 2,5 m brede. Det er spor etter slag på bruddveggene. Det totale arealet av steinbruddet er ca. 250 m2 og bruddvolum er beregnet til ca. 400 m3.
Marinarkeologiske undersøkelser har avdekket store hauger med steinavfall på sandbunnen i havet like foran bruddet. Arkeologiske prøveutgravninger på selve Hespriholmen avdekket også store hauger med brutt avfallsmateriale, bestående av avslag, store hammersteiner av gabbro, noen steder i trekullholdige lag. Radiokarbondatering av trekullet har gitt dateringer til slutten av senmesolitikum og tidlegneolitikum (ca. 4500-3500 f.Kr), men bruddaktivitetene startet imidlertid mye tidligere enn dette. Man regner med at bruddet startet opp alt i mellommesolitikum (ca. 8000 f.Kr.), og fortsatte til slutten av mellomneolitikum ca. 2300 f.Kr., i til sammen 5700 år. Dette er en bemerkelsesverdig lang periode med økseproduksjon, også i internasjonal sammenheng.
I gjennomsnitt ble ca. 1 kubikkmeter brutt hvert år og til dette er det beregnet å ha gått med ca. 9 kubikkmeter ved. Basert på treartsanalyse av 14C-prøvene ser eik ut til å ha vært foretrukket som brennvirke. Ved ble fraktet fra fastlandet fordi Hespriholmen er for liten til å ha gitt nok brennbart materiale. Steinbrytingen fant sted like ved vannkanten og ble derfor etterhvert påvirket av endringer i havnivået. Trolig ble aktiviteten flyttet til toppen av holmen etter som havet steg i siste halvdel av eldre steinalder.
Grønnsteinen på Hespriholmen er tett, seig og svært homogen, noe som gjør den godt egnet som råstoff for steinøkser. Produksjonen ble utført ved en kombinasjon av oppvarming og hamring. En skapte spenninger i berget ved hjelp av bål, og deretter ble det brukt store slagsteiner for å bryte løs grønnsteinsblokkene, kanskje i kombinasjon med bruk av vann. Blokkene ble deretter redusert til grove emner ved hamring. Denne prosessen fant sted på selve Hespriholmen, og emnene ble deretter fraktet med båter til verksteder på fastlandet for videre produksjon.
Mange slike økseverksteder er undersøkt og gravd ut på Søre Bømlo, og de er ikke funnet utenfor dette nærområdet, noe som betyr på at det må ha vært et «økseproduksjonssenter» der. Verkstedene er preget av store mengder grønnsteinsavslag, og sporadiske emner. Svært få komplette økser finnes på disse stedene. Dette indikerer at hovedformålet med verkstedene var å produsere emner, og som sådan ble de distribuert videre fra produksjonssenteret. Den endelige utformingen av øksene, ved sliping og prikkhugging, fant sted på boplassene i hele utbredelsesområdet.
Det ble laget flere forskjellige øksetyper av denne grønnsteinen, og de ble brukt til en rekke ulike formål. Trefelling samt annet arbeid i tre har trolig vært hovedbruksområdet. Blant annet er det foreslått at de har vært viktige redskaper ved uthuling av stammekanoer. Også mindre gjenstander som treskåler kan ha vært laget med disse øksene.
Grønnstein fra Hespriholmen var viktige i sosiale nettverk og utveksling i det meste av steinalderen på Vestlandet. Flere tusen økser av grønnstein er funnet og noen opptil 300 km unna Bømlo. Innenfor en radius på 100 km fra bruddet, i området mellom Sognefjorden og Jæren, viser arkeologiske og geologiske undersøkelser at grønnstein utgjorde nesten 90 % av den totale mengden økser. Innenfor dette området kan derfor øksene ha vært symboler på gruppeidentitet.
Grønnsteinsbruddet på Hespriholmen er sentralt i forståelsen av samfunnet i vestnorsk steinalder. Det har fått internasjonal oppmerksomhet på grunn av de tydelige sporene etter forhistoriske steinbrudd, den langvarig bruk av steinbruddet og hvordan sosiale nettverk er en forutsetning eller en konsekvens av den omfattende distribusjonen av grønnsteinsøkser.
Litteratur:
Alsaker, Sigmund 1987 Bømlo – steinalderens råstoffsentrum på Sørvestlandet. Arkeologiske avhandlinger 4, Historisk museum, Universitetet i Bergen.
Nyland, Astrid J. 2016 Humans in motion and places og essence. Variations in rock procurement in the Stone, Bronze and Early Iron Ages, in southern Norway. PhD thesis, University of Oslo.