I yngre steinalder begynte folk på Vestlandet å bruke keramikk til oppbevaring og koking. I begynnelsen må det nesten bare ha vært et kuriøst element, for de finnes svært sjeldent på boplasser fra tidligneolittisk tid. Dekor og gods på de få som foreligger ligner til gjengjeld mye på keramikken som finnes på boplasser i Øst-Norge, og som knyttes til traktbegerkultur. Det er snakk om dekor med såkalt «ekte snor», som vil si at de som laget keramikken trykket en tosnodd snor inn i den våte leiren før potten ble brent. Når disse spesielle karene dukker opp på Vestlandet tyder det på kontakt med de østlige gruppene, kanskje over fjellet. At de kan ha gått denne ruta, viser funn av samme type keramikk på Hardangervidda.
Det er altså usikkert om de tidligneolittiske gruppene på Vestlandet laget keramikken seg selv. Men det gjorde de i alle fall i mellomneolittisk tid. På boplasser fra denne perioden er det vanlig å finne skår etter keramikk som er mye tykkere i godset. Rekonstruksjoner av karene viser at de var 15-20 cm brede, ca. 20 cm høye, hadde traktform (s-formet profil) og spiss bunn. Dekoren var endret i forhold til tidligere. De mellomneolittiske karene var hovedsakelig dekorert med snorstempel, det vil si at de i stedet for ekte snor brukte korte stempler med snor. Disse trykket de på leiren, ofte i kompliserte mønstre, som regel bare på utsiden, men av og til også på innsiden av karene. Noen ganger brukte de også pinner og skjell til å dekorere karene med. «Snorstempelkeramikken» som den kalles på fagspråket finnes sporadisk på boplasser nord for Sognefjorden, men opptrer ganske ofte sør for den, og finnes hyppig på boplasser langs hele kysten av Sør-Norge. De som brukte dem, levde først og fremst som jeger-fisker-sankere. Dette bekreftes også av analyser som er gjort av fettsyrer i karene, der det er marine fettsyrer som dominerer. Sannsynligvis ble de brukt til å koke selkjøtt eller andre ting fra havet.
Foreløpig er det ikke funnet lokaliteter der selve keramikken ble laget, slik som rester etter ovner ansamlinger av leire eller avfall etter produksjon. Likevel mener mange at den stammer fra vestnorske verksteder, ettersom det er trekk i dekoren som bare finnes på denne delen av landet.