Perioden representerer både kontinuitet og endring i forhold til tidligneolitikum. Bruken av skifer fortsetter, og blir også mer vanlig enn tidligere. Sør for Bergen er bruken riktignok beskjeden. På den andre siden opphører bruken av rhyolitt fra Siggjo, og den karakteristiske sylindriske flekketeknikken med den. Nå er det den bipolare teknologien som gjelder på hele Vestlandet når det gjeld redskaper av slått stein.
Det brytes fremdeles ut stein til økser på Hespriholmen og Stakaldeneset, men formen på øksen endrer seg. Mens tidligneolitikums Vespestadøks var karakterisert ved et tverrsnitt som var firkanta med avrunda sider, blir tverrsnittet mindre avrunda og tydeligere firkantet, eller rektangulært. Denne øksetypen kalles for Vestlandsøks. Det kan se ut som at dette er en endring som skjer gradvis, og det er glidende overgang mellom disse to øksetypene.
Vi finner også oftere keramikk i denne perioden, som regel i form av skår på boplassene. Skårene er grovere og magret med grovt materiale som kvarts, og dette må være keramikk som ble produsert lokalt. Karene var både dekorerte og udekorerte. Den vanligste dekoren er den såkalte snorstempeldekoren. Denne ble laget ved at et stempel som kan minne om snor ble trykket inn i karene før disse ble brent. Stemplene kunne varieres på ulike måter og skape forskjellige mønstre. Analyser av fettsyrer i keramikken tyder på at koking av marine arter som fisk, sjøfugl, sjøpattedyr og skjell var et viktig bruksområde for disse karene.
Bruk av skifer i redskapsproduksjon må ses som en impuls som kom nord og øst fra. Alt i tidligneolitikum blir det fremstilt gjenstander i skifer på Vestlandet, men i mellomneolitikum blir råstoffet vanligere. Bruken av skifer er derimot ikke jevnt fordelt. Områdene nord for Stad har en breiere bruk av råstoffet der det brukes til å framstille både pilspisser, store spydspisser og kniver. Dette er gjenstandssammensetninger som minner mer om det man finner nordover langs kysten. Straks en beveger seg sør for Stad er skifer fremdeles et populært råstoff, men bruken er avgrenset til pilspisser. Jo lenger sørover man beveger seg jo mindre vanlig er funn i råstoffet. Sør for Bergen finner man skifergjenstander bare sporadisk. Hva dette reflekterer er ikke godt å si. Det kan tenkes å reflektere at fangst på spesifikke arter har vært viktigere i noen områder enn andre. For eksempel har det vært vist til at de karakteristiske bananformede knivene som bare opptrer nord for Stad har vært særlig egnet til å skjære i spekk fra sjøpattedyr. Uansett, gjenstander er også med på å definere ulike sosiale grupper, så slike forskjeller kan også ha utviklet seg til etniske markører.