Sosiale nettverk
Menneskene som levde på Vestlandet i steinalderen har selvsagt vært sosiale vesener som har vært del av nettverk med andre mennesker, både nært og over større avstander. Nettverk gir trygghet, for eksempel ved reiser og er også sentrale for spredning av informasjon. Dermed har de vært viktige for at kunnskap om nye ideer og gjenstander har spredd seg. Hvordan nettverkene har sett ut er det selvsagt vanskelig å vite noe sikkert om, men man kan anta at de både kan ha hatt form av slektskapsrelasjoner og allianser mellom grupper eller enkeltindivider. Kildene vi har til å si noe om nettverk er dermed ikke bare gjenstandene i seg selv, det er også råstoffene de er laget av, særlig om de kan knyttes til spesifikke geografiske områder. Det kan være råstoff som har en avgrenset spredning innad i landsdelen, og råstoff som har sitt opphav utenfor landsdelen.
Fra tidligmesolittisk tid med sin relativt ensidige redskapstradisjon og bruk av få steinressurser (hovedsaklig strandflint), er ikke nettverk det som kommer tydeligst frem i det arkeologiske materialet. Likevel må vi anta at informasjonsdeling har spilt en viktig rolle ettersom man tok i bruk stadig nye områder. Noen har kanskje reist i forveien og kartlagt dyreliv og andre ressurser og delt denne informasjonen videre. Redskapsinventaret er relativt likt fra nordre deler av kontinentet og nordover, så innvandringen til Vestlandet kan kanskje delvis forstås som et ledd i en informasjonsutveksling om stadig nye områder.
En ny innvandring ser ut til å komme østfra i begynnelsen av mellommesolitikum. Trolig har lignende informasjonsutveksling vært viktig også for denne, men denne innvandringen skiller seg fra den forrige ved at man møtte et landskap som allerede var tatt i bruk av mennesker. Dermed er muligheten for at nettverk mellom ulike grupper var en del av prosessene. Dersom den nye steinteknologien (pressteknikk) ble tatt opp av den etablerte befolkningen, må dette ha skjedd gjennom direkte (og dermed antakelig vennligsinnede) læringsprosesser mellom gruppene. Vi vet selvsagt svært lite om hvordan dette foregikk i praksis. Kanskje var forholdet mellom de ulike gruppene preget av konflikt heller enn samarbeid.
I mellommesolitikum etableres også steinbruddene på Hespriholmen ved Bømlo og Stakaldeneset ved Florø. Her ble det tatt ut henholdsvis grønnstein og diabas som ble brukt som råstoff til økser. Økser av de ulike råstoffene ser i hovedsak ut til å ha en utbredelse i et nordlig og sørlig område på Vestlandet med et skille omtrent ved Sognefjorden. Det kan være uttrykk for de sosiale nettverkene som hadde tilgang til bruddene og/eller de nettverkene øksene ble spredt gjennom. Enkeltøkser er også funnet utenfor disse territoriene og viser at nettverk i steinalderen kunne strekke seg over lange distanser, trolig som en lang kjede mellom enkeltpersoner eller grupper. I områdene sør og nord for Sognefjorden finnes de to råstoffene i omtrentlig likt antall. En mulig forklaring er at det her har vært en etnisk grense, og at byttenettverk over denne grensen har vært en måte å signalisere etnisk identitet på.
De to «råstoffterritoriene» utgjør tilsynelatende en stabil og langvarig struktur gjennom steinalder fram til disse bruddene går ut av bruk i MNb, men også andre råstoff ble brukt til økser. Et råstoff som også har vært mye brukt er en type grønnstein som skiller seg fra Bømlogrønnsteinen ved at den har en fargetone med et blålig tilsnitt. Noe bruddsted for dette råstoffet er ennå ikke kjent, men mye tyder på at de har opphav i ett eller flere brudd på kysten av Sogn eller Sunnfjord. Trolig ble dette bruddet tatt i bruk litt senere enn de to andre, men særlig i yngre steinalder har utnyttelsen av det vært omfattende. Råstoffet fikk også en vid spredning over store deler av Vestlandet.
Bruken av rhyolitt, som hovedsakelig knyttes til tidligneolitkum, er også svært informativt når det gjelder byttenettverk. Råstoffet er karakteristisk og lett å kjenne igjen og har dessuten sannsynligvis bare blitt utvunnet ett sted, nemlig på toppen av Siggjo på Bømlo. Råstoffet har en omfattende distribusjon over store deler av Vestlandet og er ofte også forbundet med den sylindriske flekketeknikken. Dermed synliggjør det sammenhengen mellom råstoffdistribusjon og spredning av kunnskap om en spesifikk teknikk for bearbeiding av stein. Både rhyolitt og sylindrisk flekketeknikk er vanlige nord til Nordfjord. Også på Sunnmøre finner vi rhyolitt, men i langt mer beskjedne mengder samtidig som det ikke ser ut til at den sylindriske flekketeknikken slo igjennom her. Her ser vi altså at nettverkene for råstoffdistribusjon har fortsatt nord for Stadlandet, men at den nye flekketeknikken ikke har blitt inkorporert. I stedet er steinteknologien på Mørekysten preget av bipolar teknikk, som her ha røtter tilbake til slutten av eldre steinalder. Et trekk er også at skiferbruken er vanligere på de nordlige enn de sørlige delene av Vestlandet – trolig stammer det aller meste av den fra brudd i Sunnfjord. Bruken av skifer øker også på Sunnmøre og nordover, ettersom det her finnes redskapsformer som kniver og spydspisser i tillegg til pilspisser av dette råstoffet. Skiferbruken knytter an til nettverk som har gått i nordlig og østlig retning. I disse områdene har bruken av råstoffet røtter tilbake til eldre steinalder.
Utover i yngre steinalder kommer det også inn en del materielle element som viser kontakt mot jordbrukende grupper. Jordbruket ble jo etablert helt nord til Oslofjordområdet på denne tiden. For eksempel finnes det noen få slipte flintøkser, såkalte tykknakkete flintøkser, som må regnes som importstykker med opphav i Sør-Skandinavia. Kunnskapen om å lage keramikk kom etter alt å dømme gjennom disse nettverkene. Først som importert keramikk, men ganske raskt har man lært seg å lage keramikk selv. Keramikken ser ut til å ha blitt brukt av folk som i hovedsak livnærte seg av fangst og sanking, og de skårene som har blitt analysert for fettsyrer har da også fått resultat som tyder på at det er marint føde som har vært tilberedt i dem. Det er sannsynlig at også kunnskap om jordbruk og husdyrhold ble formidlet gjennom de samme nettverkene. Det er likevel lite som tyder på at dette ble inkorporert på en måte som gjorde at de fikk avgjørende økonomisk betydning i tidlig- og mellomneolitikum.
Da er jordbruksøkonomiens betydning på Vestlandet mye tydeligere i senneolitikum. Omveltningen er så stor at det er rimelig å tenke seg at innvandring har vært en viktig faktor. Det etableres nå nettverk som sørger for en jevn tilgang til flint fra Sør-Skandinavia, både i form av prestisjegjenstander som flintdolker, men også flint som råstoff til for eksempel pilspisser. Disse nettverkene fortsetter inn i bronsealderen og danner grunnlaget for det første metallet som finner veien til Vestlandet. Samtidig har menneskene her vært forbundet nord- og østover. Sandshamnøkser og sunderøyspisser er uttrykk for det. I overgangen til bronsealder tas også en keramikktype som var magret med asbest i bruk. Dette er en keramikktype med røtter i nordlige og østlige fangstgrupper.
Litteratur
Bergsvik, K.A. 2006 Ethnic boundaries in Neolithic Norway, Archeopress
Damlien 2016 Eastern pioneers in westernmost territories? Current perspectives on Mesolithic hunter-gatherer large-scale interaction and migration within Northern Eurasia. Quarternary international, 2016-10, vol. 419.
Olsen, A.B. & Alsaker, S. 1984 Greenstone and diabase utilization in the Stone Age of Western Norway: Technological and socio-cultural aspects of axe and adze production and distribution. Norwegian Archaeological review, no. 17 (2).