Siggjobruddet ligger på nordsiden av toppen av Bømlos høyeste fjell Siggjo (474 moh). Det brutte materialet er ryolitt. Bruddet ble funnet i 1978 av arkeologen Sigmund Alsaker. Det er upåvirket av moderne utvikling og dekker et område på ca. 600 m2. Bruddet er preget av lett gjenkjennelige konkave og konvekse overflater og andre menneskeskapte fordypninger og framspring i fjellet. Arkeologiske prøvegravinger har avdekket store avfallshauger fra bruddvirksomheten i terrenget rett under de brutte flatene. Disse haugene består av store mengder avslag og blokker av ryolitt i forskjellige størrelser. Trekull er iblandet steinmaterialet. Radiokarbondatering på trekullstykkene fra haugene har gitt dateringer til rundt 4000-3800 f.Kr. Disse støttes av dateringer fra boplasser med funn av ryolitt, som viser at hovedperioden for ryolittbruk på Vestlandet er ca. 4000-3300 cal f.Kr. I denne perioden dominerte ryolitt som steinråstoff i deler av denne regionen.
.
Siggjo sett fra øst. Foto: Knut Andreas Bergsvik.Ryolitt har de egenskapene som er nødvendige for å kunne fremstille skarpe egger på steinverktøy, siden den er tett, homogen og har en flintlignende oppbygning. Som grønnstein ble ryolitt brutt ved først å bruke ild for å skape spenning i fjellet, og deretter ved å hamre med store slagsteiner for å løsne blokker. Etterpå foregikk første fase med reduksjon og klargjøring ved selve steinbruddet. Det gikk ut på å redusere de store blokkene til mindre, mer håndterbare blokker av god kvalitet. Disse ble senere fraktet ned til sjøen for videre distribusjon med båter.
På boplasser innenfor hoveddistribusjonsområdet ble så disse blokkene redusert ytterligere gjennom sylindrisk flekketeknikk. Denne teknikken ble brukt for å lage flekker med skarpe parallelle kanter, som ble produsert ved slag fra to motstående plattformer på kjernen, slik at kjernen fikk en sylindrisk form. Det ble brukt enten et mykt organisk eller et hardt steinredskap til å slå av flekkene. Flekkene, som fikk en naturlig spiss, ble brukt som pilspisser ved å retusjere tangepartiet. Ryolitt ble også brukt til kniver og skrapere.
Den sylindriske kjerneteknikken var meget effektiv med tanke på litisk råvareutnyttelse, og spredte seg senere til Østlandet, Sverige og Danmark. I disse regionene ble det først og fremst brukt til å produsere verktøy av flint. Det er svært sannsynlig at den sylindriske kjerneteknikken opprinnelig ble utviklet for å passe til Siggjoryolitten, og dermed gjorde Bømlo til et viktig område for teknologisk innovasjon samt steinproduksjon og -distribusjon i denne perioden.
Mest sannsynlig hadde folk som bodde mellom Sognefjorden i nord og Boknafjorden i sør direkte tilgang til bruddet på Siggjo og tok selv ut materiale der til eget forbruk. Befolkninger som bodde lenger unna dekket først og fremst behovet for ryolitt gjennom handel og utveksling. Et slikt mønster ser vi gjennom en markert nedgang i innslaget av ryolitt fro 70% nær bruddet til ca. 5% i området like sør for Sognefjorden. Nord for denne grensen ble ryolitt hovedsakelig distribuert som ferdige produkter som kjerner, prosjektilspisser og kniver, og ikke som blokker. Utbredelsesmønsteret til ryolitt i dette området ligner mønsteret vi ser for distribusjon av grønnstein og støtter derfor hypotesen om en langvarig sosial grense i Sognefjordområdet.
Ryolittbruddet på Siggjo er viktig for forståelsen av yngre steinalder på Vestlandet. Arkeologiske og geologiske undersøkelser har vist at det har foregått omfattende steinbryting i løpet av noen århundrer i siste del av steinalderen, og at blokker og gjenstander var vidt utbredt, gjennom direkte tilgang samt handel eller bytting. Den spesielle teknikken for flekkeproduksjon ble trolig utviklet på Bømlo rundt 4000 f.Kr.
