Ved overgangen til yngre steinalder ble mikroflekketeknologien erstattet av en helt ny teknologi der flekker ble slått fra en sylindrisk kjerne. Denne formen fikk de ved at slaget – som trolig var gjort indirekte med myk teknikk (altså med bruk av et mellomstykke av horn/gevir og en treklubbe) – ble foretatt vekselvis fra den ene og fra den andre enden av kjernen, slik at de etter hvert fikk den karakteristiske sylindriske, «tønneaktige» formen. Flekkene ble på denne måten litt bredere og tykkere, enn ved den gamle trykkteknikken for mikroflekker. Ideelt skulle flekkene ende i en naturlig odd med skarpe egger på begge sider. Dersom de fikk dette til, bearbeidet de den andre enden av flekken på begge sider slik at det ble en tange på pilen for feste i pilskaftet. Produksjonen var mye raskere og enklere enn for de gamle flinteggspissene, men krevde samtidig gode råmaterialer av stein.
Flint var et slikt råmateriale, som ofte ble anvendt. Men dette råstoffet fantes altså ikke berggrunnen i Norge og måtte derfor importeres eller plukkes på strendene. Begge deler var uforutsigbart og ikke særlig hensiktsmessig, i alle fall ikke for dagligdagse høyforbruks gjenstander som pilspisser og kniver. Det er derfor påfallende at den nye sylindriske teknologien dukker opp samtidig med et nytt råmateriale av stein – rhyolitt – fikk et voldsomt oppsving. Rhyolitt finnes altså bare på toppen av fjellet Siggjo på Bømlo, og hadde alle egenskapene som trengtes: den var finkornet, homogen, nesten så hard og skarp som flint, hadde gode spalteegenskaper og var derfor lett å kontrollere. Den var så perfekt til formålet at vi må spørre oss om den ikke kom først; kanskje var det ikke oppfinnelsen av sylindrisk teknologi som drev letingen etter et nytt råmateriale, men omvendt: det var oppdagelsen av rhyolittens egenskaper som inspirerte til teknologiske innovasjoner.
Dette får vi nok aldri svar på, men uansett spredte oppfinnelsen seg raskt, og sylindrisk teknologi fikk en dominerende posisjon i området fra Agder til Stad fram til mellomneolittisk tid, altså mellom 6000 og 5300 år siden. I løpet av denne perioden ble også flint, kvartsitt og chert utnyttet til sylindrisk teknologi. Rhyolitten var likevel viktigst, og enkelte eksemplarer av denne bergarten til og med dukket opp på boplasser i Vestfold, på Hardangervidda og på Sunnmøre.