Noen nøyaktig «innflyttingsdato» er selvsagt umulig å fastslå, men den kunnskapen vi sitter med i dag tyder på at de første menneskene som bosatte seg på Vestlandet kom hit for mellom 11200 og 11500 år siden. Det er nærliggende å spørre; hvor kom de fra og hvilke prosesser kan ha medvirket til denne koloniseringen?
Det er to mulige innvandringsveier når det gjelder den eldste bosetningen i Sør-Norge. Den ene er fra Nordsjøfastlandet, en landmasse som strekte seg nordover der Nordsjøen ligger i dag. Imidlertid fordrer dette at man har krysset Norskerenna med båt, et havstykke som har vært for stort til at man kunne se land på andre siden fra Nordsjøfastlandet. Langt mer sannsynlig er derfor innvandringsveien langs den svenske vestkysten til Østlandet, og så en gradvis kolonisering langs kysten. Det gradvis mildere klimaet må ha ført til at dyrearter trakk mot nord, og menneske som jaktet på disse kan ha fulgt i sporene deres. Koloniseringen ser ut til å ha skjedd raskt; det er for eksempel ingen vesentlig forskjell mellom de eldste 14C-dateringene på Mørekysten og på Østlandet. Mye tyder på at disse menneskene hadde et sterkt mobilt levevis der store områder, trolig basert på tilgang til jaktbart vilt, var i bruk.
Flint var det viktigste steinråstoffet til redskapsproduksjon i tidligmesolitikum. Flint finnes ikke naturlig i Norge, men flintknoller ble fraktet nordover innkapslet i isfjell og avsatt ved strendene da istiden tok slutt. Kjerner, flekker og avslag er viktige bestanddeler i den tidligmesolittiske steinteknologien. Når knoller av strandflint ble brakt inn til boplassene, var en viktig målsetting å lage gode kjerner som de kunne arbeide videre med. I denne prosessen ble det mye avslag, og mange av dem kunne i seg selv brukes til redskaper for skjæring og skraping. Skiveøksa er et godt eksempel på det. Men et viktig mål var altså kjernen, for den kunne de bruke til å lage mer formelle redskaper. Noen av kjernene ble modifisert og brukt som kjerneøkser, mens andre brukte de til å lage flekker. Den vanligste kjernetypen til flekkeproduksjon i tidligmesolittisk tid var ensidige kjerner som hadde en plattform med spiss avspaltningsvinkel. Etter først å ha forberedt plattformen med en knakkestein, brukte de direkte slagteknikk ved hjelp av denne steinen eller en organisk hammer, for eksempel av reinsdyrgevir. Det gjaldt å treffe presist på kanten av plattformen. Eksperimenter viser at det beste er å ikke bruke altfor harde materialer å slå med, ettersom målsettingen var å produsere, jevne og brede flekker med parallelle sidekanter. Flekkene kunne brukes direkte som kniver, og dannet utgangspunkt for produksjon av andre redskaper, som pilspisser, mikrolitter, stikler og skrapere.
Typiske boplasser fra denne perioden inneholder store mengder flintavslag, noe som tyder på at man har hatt rikelig tilgang på råstoffet. Ellers finner man noen ganger såkalte teltringer på boplassene. Dette er steiner omtrent på hodestørrelse som sammen danner en ring. De har trolig fungert som tyngder til enkle teltkonstruksjoner, og blitt rullet til side da man har brutt leir for å reise videre. De eldste boplassene finner vi ved kysten, også på det som har vært mindre øyer, slik at vi kan slutte at menneskene har hatt båter. Det er mulig at marine pattedyr som sel var viktig fangstvilt, men trolig har også reinsdyr holdt til ute ved kysten i denne perioden. Noe senere finner vi også boplasser i fjellet, som vanskelig kan ses som uttrykk for noe annet enn jakt og fangst på reinsdyr.