Tidligneolitikum, ca.4000-3300 f.Kr.

De første tegnene på at en ny tid var i emning lenger sør og øst i Skandinavia, finner vi små spor av også her på Vestlandet. For det første er det funnet noen få skår av en finkornet keramikk, som tyder på at man importerte keramikk fra den såkalte Traktbegerkulturen, som er navnet som brukes om de første jordbrukende gruppene i Sør-Skandinavia. For det andre ser vi at enkelte flintavslag på boplassene er av en særlig fin kvalitet og at de har slipte flater. Dette er fordi de er slått av slipte flintøkser som også har opphav i Traktbegerkulturen. Noen få slike tynnakkede flintøkser er også funnet som løsfunn. Likevel hadde samfunnene på Vestlandet i denne perioden fremdeles grunnlag i en fangst- og sankerbasert økonomi. Kontakten med jordbrukende grupper kan i tillegg til den nevnte importen av noen av gjenstandstypene forbundet med jordbrukere, også ha medført at man fikk kunnskap om å dyrke jord. At noen innimellom har forsøkt seg med å eksperimentere med den nye næringsveien er ikke utenkelig, men avgjørende arkeologiske data for at jordbruket har blitt en betydningsfull næringsvei har vi ikke før mot slutten av yngre steinalder.

En markant endring fra forrige periode skjer i steinteknologien. Med den såkalte sylindriske flekketeknikken benyttes indirekte slag via et mellomstykke for å slå av flekkene fra kjernen. Ved å alternere mellom hvilken ende av kjernen man slår fra dannes de karakteristiske sylinderformede kjernene. På denne måten produserte man kraftige flekker som med enkel retusjering kunne gjøres om til tangespisser; de såkalte A-spissene. Denne teknikken ser faktisk ut til å opptre første gang i Skandinavia her på Vestlandet, og ser ut til å kunne ha sammenheng med at man tok i bruk et bruddsted for rhyolitt på toppen av fjellet Siggjo på Bømlo.

Men denne teknologien er ikke i bruk over hele Vestlandet. Nord for Stad har en sverget til den såkalte bipolare teknologien, en teknologi med røtter tilbake til eldre steinalder. Dette er en teknikk som utnyttet steinråstoffet godt. Man plasserte flintstykket på en amboltstein og slo så på toppen av stykket slik at det ble splittet i flere skarpe deler som så kunne brukes i skjærende egger. Selv om steinteknologien var annerledes sør og nord for Stad, betyr det ikke at det ikke var kontakt. For eksempel sirkulerte økser av diabas fra Stakaldeneset også nord for Stad. Til og med rhyolitt fra Siggjo fant veien til Sunnmøre, dog i beskjedne mengder. Skifer er et råstoff som tas i bruk i denne perioden. Bruken av dette råstoffet har trolig sammenheng med kontakter nordover, der råstoffet alt var i bruk i eldre steinalder.

De gamle bruddene for økser er fremdeles i bruk, men ved overgangen til yngre steinalder skjer det en endring i øksenes utforming. Først og fremst ses det på tverrsnittet som er firkantet med avrundede sider. Mens trinnøksene fra eldre steinalder kjennes i noen eksemplarer med betydelig lengde, er de neolittiske øksene som regel maksimalt 10-12 cm lange. Denne øksetypen blir kalt Vespestadøks, etter gården Vespestad på Bømlo som har et av de tidligste funnstedet for denne typen.

Les mer om gjenstander i perioden >