De første tegnene på at en ny tid var i emning lenger sør og øst i Skandinavia, finner vi små spor av også her på Vestlandet. For det første er det funnet noen få skår av en finmagret keramikk, som tyder på at man importerte varer fra den såkalte Traktbegerkulturen, som er navnet på de første jordbrukende gruppene i Sør-Skandinavia. For det andre ser vi at enkelte flintavslag på boplassene er av en særlig fin kvalitet og at de har slipte flater. Dette er fordi de er slått av slipte flintøkser som også har opphav i Traktbegerkulturen. Noen få slike tynnakkede flintøkser er også funnet som løsfunn. Samfunnene på Vestlandet i denne perioden først og fremst en fangst- og sankerbasert økonomi. Kontakten med jordbrukende grupper kan likevel, i tillegg til den nevnte importen av noen av gjenstandstypene forbundet med jordbrukere, også ha gitt dem kunnskap om å dyrke jord og å holde husdyr. At noen innimellom har forsøkt seg med å eksperimentere med den nye næringsveien er ikke utenkelig, men avgjørende arkeologiske data for at jordbruket har blitt en betydningsfull næringsvei har vi ikke før mot slutten av yngre steinalder.
En markant endring fra forrige periode skjedde i steinteknologien. Med den såkalte sylindriske flekketeknikken benyttet de indirekte slag via et mellomstykke for å slå av flekkene fra kjernen. (LENKE til sylindrisk flekketeknikk >) Den sylindriske teknologien var likevel ikke i bruk over hele Vestlandet. Nord for Stad har en sverget til den såkalte bipolare teknologien, en teknologi med røtter tilbake til eldre steinalder (LENKE til bipolar teknologi >).
Selv om steinteknologien var annerledes sør og nord for Stad, betyr det imidlertid ikke at det ikke var kontakt. For eksempel sirkulerte økser av diabas fra Stakaldeneset også nord for Stad. Til og med rhyolitt fra Siggjo fant veien til Sunnmøre, dog i beskjedne mengder. Skifer er et råstoff også kom i bruk i denne perioden. Bruken av dette råstoffet har trolig sammenheng med kontakter nordover, der råstoffet alt var i bruk i eldre steinalder. Uttaket av skifer skjedde likevel her på Vestlandet, sannsynligvis i sandsteinsformasjonene i Sunnfjord.
De gamle bruddene for økser på Bømlo og i Kinn var fremdeles i bruk, men ved overgangen til yngre steinalder skjedde det en endring i øksenes utforming. Først og fremst ses det på tverrsnittet som fra nå av er firkantet med avrundede sider. En annen forskjell er størrelsen. Mens trinnøksene fra eldre steinalder noen ganger er så mye som 30 cm lange er de neolittiske øksene som regel maksimalt 10-12 cm lange. Denne øksetypen blir kalt Vespestadøks, etter gården Vespestad på Bømlo som har et av de tidligste funnstedet for denne typen.
Les mer om gjenstander i perioden >