For omkring 10.000 år siden begynte steinalder befolkningene på Vestlandet å bruke en ny type øks, trinnøksa. Vi kaller den dette på grunn av det runde og «tykke» tverrsnittet – som også noen ganger også er ovalt og trekantet. «Kroppen» til øksa smalner som regel av mot nakken, som kan være både spiss og butt. De fleste trinnøksene måler 10-20 cm, men de største av dem er mer enn 30 cm lange. Det er ikke bare formen og størrelsen som er forskjellig fra de tidligere skive- og kjerneøksene. Trinnøksene representerte et helt nytt konsept, ved at råmaterialene ikke var flint plukket opp på stranda, men bergarter brutt ut i fast fjell. De var dessuten slipt, ikke bare tilhugget. To øksebrudd er kjent i vårt område, nemlig Hespriholmen på Sør-Bømlo og Stakaneset i Flora. Her tok de ut henholdsvis grønnstein og diabas. Begge var tette og homogene steinsorter som var godt egnet til å lage økser av. Vi vet at de også utnyttet andre bergarter og brudd, men andre brudd er foreløpig ikke lokalisert. Selve utvinningen foregikk ved først å varme opp skape spenninger i berget, deretter å hamre på det for å løsne store stykker. Dette kunne de også gjøre ved hjelp av kiler.
De som laget trinnøksene var interessert i store, grove emner eller kjerner som de deretter kunne redusere til en ønsket, tilnærmet sylindrisk form ved hjelp av store knakkesteiner. Neste trinn i prosessen var å ytterligere redusere de grove emnene til mer håndterbare økseemner. Denne delen av arbeidet foregikk i selve bruddene og på egne arbeidssteder på strendene i nærheten. Når prosessen var avsluttet, tok de med seg emnene videre til boplassene, eller til steder der de byttet dem i andre ting. Sliping eller prikkhugging var neste trinn i produksjonen. Dette var ulike metoder for å redusere emnet til en ferdig øks, og begge foregikk på boplassene. Prikkhugging besto i å hugge forsiktig på emnet med en hard knakkestein for å få en rund form, mens slipingen ble gjort på slipeplater. Begge deler var svært tidkrevende prosesser, og slipingen var da oftest ikke heldekkende. Mange ferdige økser hadde fremdeles «arr» etter den første tilhuggingen. Mange prikkhuggede – så vel som slipte økser – fikk et svakt tverrslipt egg. Dette betyr at de ikke var skjeftet rett slik som våre økser i dag. Tverre økser egner seg godt til uthuling, og sannsynligvis ble mange av dem brukt til det. Det er lett å tenke seg at trinnøksene ble brukt til å hule ut stammebåter, men dette kan vi ikke vite sikkert ettersom vi ikke har funn av båter fra denne perioden.
Trinnøksene ble spredt over hele Vestlandet, og finnes ofte under utgravinger av boplassene. Det dreier seg da ofte – men ikke alltid – om utslitte eller ødelagte eksemplarer. Mange dukker også opp som såkalte løsfunn, altså funn som er levert inn til museet av privatpersoner. Noen løsfunnede økser har ligget i elver, dypt i myr eller inntil store steiner, der de er kommet fram under nydyrking. Dette er steder som neppe var brukt som boplasser, og disse funnene stammer nok derfor fra offerhandlinger eller midlertidige depoter.