Rundt den trange Vingepollen ved Frøysjøen i Bremanger i Nordfjord finner vi en av de største konsentrasjonene av helleristninger vi kjenner til her til lands. Fra de første figurene ble gjort kjent for omverdenen av Kristian Bing i 1910 er det stadig gjort nye oppdagelser og rundt 2500 figurer er nå kjent. Hjorten er det vanligste motivet, men her er også menneskefigurer, noen karakteristiske krokfigurer og abstrakte motiv. Basert på mellom annet 14C-dateringer av aktivitetsspor i området, er det foreslått at ristningene ble laget innenfor en forholdsvis avgrenset tidsperiode; 5000-4000 f. Kr. Dette er i slutten av senmesolitikum, den siste perioden i den rene jegersteinalderen.
Hjortfigurer
Det klart dominerende motivet er hjortedyr. Figurene kommer i mange varianter fra naturalistiske til mer abstrakte framstillinger. Mange av dyrene har intrikat linjedekor på kroppen. Noen er framstilt i «naturlig» størrelse, andre er mindre. Dyrene framstilles både i flokk og alene. Noen er i flukt, mens andre ser ut til å beite rolig.
Fra samtidige boplasser med bevart beinmateriale vet vi at hjort ble jaktet og spist i eldre steinalder, men det ser ikke ut til å ha vært den viktigste proteinkilden. Her ser fisk og annen sjømat ut til å dominere. Det er med andre ord ikke en direkte framstilling av hva man har spist som er hugget inn i bergene i Vingen. For øvrig er en enslig hvalfigur det eneste marine elementet blant figurene. Den store dominansen av hjortefiguren må heller tilskrives at dyret hadde en helt sentral rolle i steinalderens forestillingsverden.
Krokfigurer
En annen vanlig figurkategori i Vingen er de såkalte krokfigurene. Det er ikke rett fram å avgjøre hva disse forestiller, men det er nærliggende å tenke seg at det er en eller annen form for redskap. De kan ligne på en ljå eller sigd som er montert på et skaft. Mange er framstilt med to små utvekster, som gir assosiasjon til ører, nær overgangen mellom skaft og blad. Slik minner de om en gjenstandsgruppe som er funnet flere steder lenger øst i Nord-Europa; såkalte dyrehodestaver er plastiske fremstillinger av dyrehoder, oftest av elg, i organisk materiale som tre eller bein som har vært montert på en stav eller et skaft. Forutsetningene for at slikt materiale skal bevares i det sure jordsmonnet på Vestlandet er dessverre dårlig, så vi vet ikke om lignende staver var en del av redskapsreportoaret her også.
Krokfigurene er oftest framstilt alene eller i grupper sammen. Det fins eksempler der enslige krokfigurer er framstilt på mindre steinblokker. Andre steder opptrer de i sammenheng med hjorte- eller menneskefigurene.
Menneskefigurer
En tredje figurkategori som er verdt å fremheve fra Vingen er menneskefigurene. Disse er alltid framstilt forfra, men det er ellers stor variasjon i måten de er utformet på. Noen synes å være framstilt fulle av liv med armer og bein i bevegelse, kanskje i en form for dans. Andre gir helt andre assosiasjoner. En god del av figurene ser nemlig ut til å framstille bare skjelettet, og leder tanken mot døden.
Menneskefigurene synes også noen ganger å agere sammen med hjortedyrene. Det er fremstillinger der en hjorteflokk synes å kretse rundt en menneskefigur, samkvem som synes å være av seksuell art og mennesker som tilsynelatende rir på hjort.
Et glimt inn i steinalderens forestillingsverden
Beliggende i et landskap som i liten grad er merket av moderne inngrep, gir Vingen unike rammer for innblikk i en forestillingsverden som er fjern fra våre egne. Motivframstillingene gir oss muligheter til å forsøke å danne oss en forståelse av hvordan menneskene i steinalderen så på seg selv og sin relasjon til andre vesener. Hjorten framstår her som en helt sentral aktør som kanskje samhandlet med menneskene i spørsmål om livet og om døden. Det er som at våre klare skiller mellom liv og død, mellom kultur og natur og mellom menneske og dyr, ikke finnes.
