Yngre steinalder (neolitikum), ca.4000-1700 f.Kr.

TIDLIGNEOLITIKUM      MELLOMNEOLITIKUM     SEINNEOLITIKUM

På kontinentet er det vanlig å sette skillet mellom eldre og yngre steinalder ved tidspunktet der jordbruket blir innført. Jordbruket oppstod i Midtøsten rundt 10.000 f.Kr. Kunnskapen om dyrking av jorda og holde husdyr spredte seg gjennom Europa fra sørøst mot nordvest, og rundt 4000 f.Kr. ser vi tegn på at den var nådd sørlige deler av Skandinavia. Ja, helt nord til Oslofjordområdet er det spor etter bønder. Vi kan derimot ikke si at jordbruket er blitt «innført» på Vestlandet på dette tidspunktet. Likevel setter vi overgangen mellom eldre og yngre steinalder til samme tidspunkt som i Sør-Skandinavia; 4000 f.Kr. Grunnen til det er at vi ser nye trekk ved den materielle kulturen på dette tidspunktet, og en del av disse nye trekkene skyldes etter alt å dømme at det er kontakt med de jordbrukende kulturene lenger sør og øst. Først i den siste delen av yngre steinalder, senneolitikum, ser vi tydelige tegn på at jordbruk og husdyrhold har blitt økonomisk viktig på Vestlandet. Tidligere i perioden har den gamle jakt-, fangst- og sankerbaserte tilpasningen fortsatt vært viktigst. En har hatt kjennskap til jordbruk og husdyrhold, og eksperimentert med det uten at det har fått avgjørende økonomisk betydning.

Yngre steinalder representerer både kontinuitet og brudd med eldre steinalder. De gamle steinbruddene på Hespriholmen og Stakaldeneset er fremdeles i bruk, men formen på øksene endrer seg. Nye råstoff som skifer og rhyolitt blir tatt i bruk. Det sistnevnte ble hentet fra et brudd på toppen av fjellet Siggjo på Bømlo, og finnes igjen over hele Vestlandet. Stor råstoffvariasjon og bruk av lokale råstoffkilder er et kjennetegn ved store deler av perioden. Den gamle mikroflekketeknikken går ut av bruk og erstattes av den såkalte sylindriske flekketeknikken. Denne teknikken ser ut til å være nært knyttet til bruken av rhyolitt, og gjør at man kan produsere kraftigere flekker som lett lar seg forme til tangespisser.

Den mest markante forskjellen i materiell kultur finner vi ved overgangen til senneolitikum. Samtidig som jordbruket vinner innpass blir også den materielle kulturen mer lik den sørskandinaviske. Flint blir igjen det mest brukte råstoffet, men nå er det i hovedsak hentet direkte fra flintforekomstene i Danmark. Flint må dermed ha vært en handelsvare i senneolitikum. De karakteristiske og ofte flott utførte flintdolkene hører til denne perioden, og mange av de er nok importerte prestisjegjenstander. Det samme gjelder flintøkser. Store avslag eller skiver fra produksjonen av disse redskapene finnes ofte som såkalte depotfunn. Disse har trolig vært lagt ned enten som lagre, eller de har vært ofret. Skivene er velegnet som emner til for eksempel pilspisser. Både dolkene og pilspissene er fremstilt i en ny teknikk, den såkalte flateretusjeringsteknikken. Den tilsynelatende brå endringen i redskapskulturen og teknikken gjør det aktuelt å spørre om innvandring kan ha vært en viktig drivkraft bak den økte betydningen jordbruket fikk på slutten av neolitikum. 

Størstedelen av neolitikum hører under den subboreale klimaperioden, og er preget av et tørrere og mer kontinentalt klima med noe varmere somre og kaldere vintre. Klimaet var gunstig for varmekjære trær som ask, eik, hassel og lind.