Fra denne perioden er det mange indikatorer på jordbruk. Disse finnes i form av direkte vitnemål som husdyrbein og forkullet korn, men også indirekte i form av importerte dolker og økser av flint. Det er også funnet klare spor etter såkalte toskipete langhus, noe som var uløselig knyttet til jordbruksbosetninger. Deet er derfor liten tvil om at jordbruk var blitt en viktig næringsvei på Vestlandet i denne perioden. Men skiftet skjedde ikke samtidig overalt, og endringene betydde heller ikke at fangst og fiske forsvant helt ut. Det er kanskje riktigere å si at nå var det jordbruket som la premissene for hvor folk slo seg ned.
Typiske gjenstander for perioden er flintdolkene, som i hovedsak altså må regnes som importgjenstander fra Sør-Skandinavia. Importfunn er kjent fra tidligere i steinalderen, men nå kom de i så stort antall at vi må si at de er uttrykk for stabile og godt etablerte nettverk. Trolig har disse gått fra Vestlandet og sørover over Skagerak. Andre typiske gjenstander er sigder, skjeformete skrapere og pilspisser. Alt er fremstilt i den karakteristiske flateretusjeringsteknikken.
Med flateavdekkingsmetoden, som har vært vanlig ved arkeologiske utgravinger siden 1990-tallet, er det kommet et ganske omfattende materiale som viser husene til jordbrukerne i senneolitikum. Husene kommer frem i form av avtrykk etter stolper, og noen ganger grøfter som har vært anlagt i forbindelse med husenes vegger. Dette er såkalte to-skipete langshus, og viser at man konstruerte husene sine etter samme prinsipp som i Sør-Skandinavia. Med jordbruket kom også gårder, selv om de ikke kan sammenlignes direkte med dagens gårder. Det er foreslått at gårdene på denne tiden ble drevet ved at man med jevne mellomrom flyttet hus og åkre innenfor et større område. Behovet for å bo slik at man kunne holde oppsyn med åker og husdyr, kombinert med at jorda etter noen års bruk trengte hvile, kan ha ført til en slik bosetningsmodell der man på samme tid har vært både mobil og stedbunden.