I 1929 kom det en kasse til Bergens Museum med margkløyvde bein, skjell og kulturjord. Det var lokale folk som hadde funnet dem i Skipshelleren ved Straume i Vaksdal. Arkeologen Johs. Bøe tok imot og kassen forsto øyeblikkelig at dette var et viktig funn. Året etter gjennomførte han derfor en ti dagers testundersøkelse inne i helleren. Resultatene var så lovende at det måtte gjøres mer, og sommeren 1931 ble det utgravninger, der det deltok arkeologistudenter fra Universitetet i Oslo. Materialet som kom fram da er noe av det rikeste og mest spennende vi har fra norsk steinalder. Funnene er fremdeles aktuelle og brukes stadig i nye analyser.
Skipshelleren har antakelig fått navnet sitt i nyere tid fordi folk dro båtene opp dit om vinteren, og var et sted husdyrene trakk inn ved sterk varme eller uvær. Den ligger kort vei fra tidevannsstrømmen mellom Bolstadfjorden og Vikafjorden, som er kjent for godt fiske. Dessuten var dette vassdraget sjøveien mot Voss i gammel tid. I dag ligger helleren i overkant av 20 m.o.h., men for vel 8000 år siden, da den var i bruk for første gang, sto sjøen helt oppe ved boplassflaten. Selve helleren er svær og imponerende, med et høyt svakt skrånende tak og dråpefall som ligger 15 meter utenfor hellerveggen. Selve gulvet innenfor er helt tørt.
I likhet med mange andre hellere på Vestlandet, hadde Skipshelleren vært brukt i flere perioder, først i eldre steinalder, og senere i mange omganger fram til i dag. Materiale og lag fra bosetningsfasene lå oppe på hverandre, det eldste i bunnen, på det meste 1,5 m under overflaten, mens de yngste lå øverst. En viktig oppgave var å skille mellom lag fra ulike perioder, slik at en etterpå kunne vite hvilke funn som var fra hvilken tid. Bøe og studentene la derfor opp et målesystem i kvadratmeter og delte inn i delfelt. Slike delfelt grov de ned til bunnen, og så tegnet de «profilveggen» for å få en vertikal oversikt over lagene. Deretter fulgte de disse lagene under utgravningen av det neste feltet, før de gjorde den samme operasjonen en gang til. Med denne framgangsmåten klarte de å skaffe seg kontroll over stratigrafien eller lagrekkefølgen. Etter at utgravningen var avsluttet jobbet Bøe mye med å datere lagene og funnene i forhold til hverandre, og etablerte et kronologisk rammeverk for både redskaper og bein som hadde vært funnet der. Senere C14-dateringer av bein fra Skipshelleren stemmer godt over ens med dette rammeverket og viser at Bøes feltmetoder fungerte godt.
Han klarte å skille ut til sammen sju bosetningsfaser, fra eldre og yngre steinalder (4), bronsealder (1), og jernalder (2). Det som gjør Skipshelleren så viktig er at den har sjeldent gode bevaringsforhold for organisk materiale, spesielt skjell og bein. På åpne boplasser er denne type materiale vitret bort for lenge siden, men fantes altså her i store mengder – de samlet inn til sammen 175.000 bein! Skjellene lå svært tett i regulære møddinger, og besto for det meste av strandsnegl og blåskjell. Analysene av beina viste at folk i steinalderen jaktet mye på hjort, men det er også sel, villsvin og elg i materialet og dessuten har de tatt pelsvilt som bjørn, oter og mår. En rekke fugleslag dukket opp, og det er også fiskebein i materialet – først og fremst av torskefisk, men det er også mange andre arter. I de yngre lagene på boplassen er det også husdyrbein, med sau og geit, storfe, tamsvin og hest. Variasjonen er altså ganske stor, og det forteller mye om det økonomiske grunnlaget til folk gjennom historien.
Det aller meste av beina på boplassen var bare avfall etter slakt eller konsum av mat. Men det var også bein som var bearbeidet videre til redskaper. Særlig fiskekroker var det mange av. De aller fleste er fra eldre steinalder, og er små (2-3 cm lange) ganske enkle, uten mothaker. De har små hakk slipt inn i stammen – trolig for surring og feste av snøret. Disse krokene var nok beregnet på fiske av ganske små individer, og passer godt sammen med de små rygghvirvlene av fisk som ble funnet i samme lag. De aller fleste krokene var knekt ved overgangen mellom stamme og spiss, og dette tyder på at de var ødelagt under fisket og deretter kastet på boplassen og erstattet av hele kroker der. Sannsynligvis ble fisken tatt i fjorden rett utenfor helleren. Her hadde de nok også brukt harpunene som også finnes i lagene fra steinalder. Tatt i betraktning det store antallet bein av hjort, er det ikke mange prosjektiler å finne i materialet, selv om såkalte tangepiler og flinteggpiler av bein dukket opp. Kanskje brukte de andre fangstmetoder enn pil og bue. På selve boplassen hadde de drevet med ulike aktiviteter, som trolig var knyttet til prosessering av vilt, slakting og vedlikehold. Såkalte prener – altså knokler som var spisset i den ene enden for å lage hull i skinn, eller til fletting – ble funnet, dessuten ulike former for skaveredskaper. Det var også økser, kniver og skrapere av stein. Det var relativt få avslag etter produksjon av steinredskaper, selv om de også har drevet med dette. Noen redskaper fra bronsealder og jernalder lå på boplassen, som skår av keramikk, jernspisser, kniver, slagg og nagler. Dette er funn som også kjennes igjen fra de åpne boplassene i disse periodene.
Vi kan altså slå fast at Skipshelleren er en viktig arkeologisk lokalitet. Men hvor viktig var den for folk i steinalderen og senere? Kanskje ikke så veldig viktig. Et mål på dette får vi dersom vi sammenlikner antall steinredskaper på ulike boplasser. I Skipshelleren fant arkeologene bare noen hundre funn, mens utgravningene av de åpne kystboplassene fører til funn av tusenvis av avslag, pilspisser, skrapere og andre gjenstander. Dette viser – til tross for det rike beinmaterialet – at Skipshelleren neppe var bruk i lang tid om gangen, kanskje bare i forbindelse med korte opphold, og sikkert i forbindelse med ferdsel mellom Voss og de ytre områdene på kysten. Men dette resultatet er likevel spennende, for det reiser jo et nytt spørsmål: Dersom det er så mye bein og så få steinredskaper i Skipshelleren – hvor mye bein har det ikke da vært på de store boplassene på kysten?
Litteratur
Bøe, J. 1934. Boplassen i Skipshelleren på Straume i Nordhordland. Bergen: A.S. John Griegs Boktrykkeri.
Illustrasjoner:
Bilde fra utgravningen, gjenstander – en del finnes i fotodatabasen