Category: 3. Mellomneolitikum B

 

Stridsøkser er karakteristiske skafthullsøkser med klare sørskandinaviske og kontinentale forbilder. Det er kun funnet noen få av dem på Vestlandet. Trolig har de tidlige kobberøkser fra kontinentet som forbilde. Formen er ofte særlig forseggjort med fine slipte detaljer, og en variant av øksetypen blir kalt båtøks fordi den kan minne om en båt sett i silhuett fra siden og snudd opp-ned. Stridsøksene er laget av ulike typer steinråstoff, men det ser ikke ut til at råstoff fra vestnorske brudd som diabas og grønnstein har vært brukt. Indirekte forteller derfor stridsøksene at de gamle bruddstedene har fått svekket betydning, og kanskje allerede gått ut av bruk.

I Sør-Skandinavia er stridsøksene gjerne funnet i tilknytning til graver eller på steder som kan tyde på at de er lagt ned som offer. Trolig har øksene først og fremst vært ansett som prestisjegjenstander. 

 

 

 

Flintøksene fra MNb skiller seg fra eldre økser ved at nakken er tykkere, og de går derfor under betegnelsen tykknakkete økser. I tillegg til importerte økser av flint, fins også tykknakkete bergartsøkser og noen av de kan være laget av hjemlig råstoff. Det er stor variasjon i hvilke råstoffer disse bergartsøksene er laget av. De gamle bruddene som Hespriholmen og Stakaldeneset ser kun i beskjeden grad å ha vært brukt som råstoffkilder.

 

Plateknivene som var i bruk i andre halvdel av mellomneolitikum skiller seg fra de mesolittiske plateknivene, ved at de er halvmåneformede og at den slipte eggen er rett. De er laget av enten sandstein eller skifer. De er tynne, ofte rundt 5 mm, og er vanlig å finne hele eller som fragment på boplasser. Antagelig er de primært brukt som skjære- eller kutteredskap, men særlig sandstein egner seg også godt til sliping.

 

På boplasser fra denne perioden opptrer et lite antall tangespisser laget på lange og kraftige flekker. Disse skiller seg fra A-pilene, som var vanlige på Vestlandet i tidligneolitikum og første del av mellomneolitikum, ved å ha mer forseggjort retusj. Særlig C-typen er også betydelig lengre. Der A-pilene som regel bare er retusjert i tangepartiet, så er B-typen også retusjert i eggen og ofte langs sidekantene slik at disse er taggete. Nytt er også at det er bruk flateretusjeringsteknikk på disse spissene. C-typen skiller seg igjen fra B-typen ved å være flateretusjert over hele kroppen, og generelt mer forseggjorte. Fra Nord-Jylland kjennes eksemplarer med opptil 18 cm lengde. Hos oss er de lengste eksemplarene rundt 10 cm. D-spissene ligner på C-spissene, men er kortere og mindre forseggjorte. Alle typene er vanlig å finne i for eksempel graver knyttet til jordbrukskulturen i Sør-Skandinavia.

B-, C- og D-spissene er som regel fremstilt i flint av god kvalitet, som antas å ha opprinnelse i flintgruvene i Sør-Skandinavia. På dette tidspunktet er det ikke tegn til at man på Vestlandet hadde en steinteknologi som var myntet på fremstilling av så lange flekker. Spissene er vanligere å finne langs kyststrekningen fra Rogaland til Sør- og Østlandet. Her finner man også spor av bruk av sylindrisk flekketeknikk, beregnet på å lage store flekker. Funn av slike tangespisser på Vestlandet må ses i lys av kontakt med jordbrukende grupper i Sør-Skandinavia, enten direkte eller via grupper på Sør- og Østlandet.