Rundt 8000 fvt. ser man en endring i flekketeknologien som er i bruk, altså måten man har laget flekker fra flintkjerner på. Selve flekkene er mindre og mer regulære enn tidligere, og gjennom eksperimentering har man kommet fram til at det har vært en radikal annerledes og dels mer omstendelig måte å produsere de på enn tidligere. Les nærmere om dette her (LENKE til “MM teknologi >).
Årsaken til den teknologiske endringen har nylig vært gjenstand for omfattende forskningssamarbeid mellom flere nordeuropeiske land. Her konkluderes det med at teknologien kom til Skandinavia fra dagens Russland. Det at teknologien er så spesialisert gjør at man helst ser for seg at den har kommet hit gjennom innvandring, og denne ideen har også støtte i aDNA-undersøkelser av menneskelige levninger fra steinalderen. Både en nordlig rute via Nord-Finland til Finnmark og en sørlig rute over Østersjøen og gjennom Sør-Sverige er sannsynligvis relevante.
En annen nyvinning i denne perioden er at man begynte å lage slipte og prikkhogde økser av lokale bergarter. De store bruddene for å ta ut disse bergartene: diabasbruddet på Stakaldeneset og grønnsteinsbruddet på Hespriholmen, ble etablert i denne perioden. Nyere forskning kan tyde på at disse måtene å fremstille økser på også bygger på østlige tradisjoner. Nordøstlig opphav regner en også for produksjonsmåtene (hovedsakelig hugging og sliping) for redskaper av bein, som fiskekroker og flinteggpiler.
Fra rundt 7500 fvt. blir det også fremstilt hakker og køller med skafthull, oftest av skifrig materiale eller kleberstein. Dette kan være store gjenstander med lengder på over 40 cm, men finnes også som miniatyrer. Disse er også ofte prikkhugget eller slipt, og kan noen ganger være dekorert med intrikate mønstre
Store deler av mellommesolitikum faller sammen med regresjonsminimumet i strandlinjeforløpet. Det gjør at kystboplasser som ble anlagt ved strendene i denne perioden senere ble oversvømmet og ødelagt av tapestransgresjonen. Noen steder langs kysten av Sogn og Fjordane og Sunnmøre ligger de sågar fremdeles under vann. Dette gjør at boplasser fra perioden dessverre er sterkt underrepresentert. Imidlertid kjenner vi boplasser fra perioden lengre inn i fjordene. Sævarhelleren i Herand ved Hardangerfjorden ble tatt i bruk i slutten av mellommesolitikum. Her er også gode bevaringsforhold for bein. Funna herfra viser omfattende produksjon av av beinredskaper. Dessuten gir det innblikk i artene det ble fangstet og jaktet på. I tillegg til fiske, som var viktigst, ble det jaktet både bjørn, elg, villsvin, mår og oter. Her er også funn av hund. Også fra Hardangervidda kjennes noen få boplasser fra denne perioden.