Rundt 8000 f.Kr. ser man en endring i flekketeknologien som er i bruk, altså måten man har laget flekker fra flintkjerner på. Selve flekkene er mindre og mer regulære enn tidligere, og gjennom eksperimentering har man kommet fram til at det har vært en radikal annerledes og dels mer omstendelig måte å produsere de på enn tidligere. I stedet for å slå flekkene direkte av kjernene med en knakkestein eller lignende, tok man i bruk et mellomstykke som man plasserte der man ønsket at flekken skulle løsne fra kjernen, og slo så på dette mellomstykket. Denne teknikken kalles indirekte teknikk, og gjør blant annet at man oppnår større presisjon og dermed bedre utnyttelse av flinten. Likevel er det en annen teknikk som utgjør den største forskjellen. Den såkalte trykkteknikken innebar at man ikke slo, men brukte en trykkstokk for å presse løs flekkene. Dette er en omstendelig teknikk der man trenger en mekanisme for å holde kjernen på plass og bruker kroppen for å legge press på stokken og skape den energien som presser løs flekkene. Teknikken er langt vanskeligere å lære enn direkte og indirekte teknikk, men gir bedre utnyttelse av kjernen. Flekkene som ble laget på denne måten var sylskarpe og små, såkalte mikroflekker. Noen flekker og avslag ble videre tilvirket gjennom såkalt mikrostikkelteknikk. Her ble det retusjert et hakk på flekkens sidekant. Flekken ble så knekt slik at det ble dannet en skrå mikrostikkelfasett. Disse redskapene kalles for mikrolitter. De finnes i flere varianter. Lansettmikrolitten var i bruk allerede i tidligmesolitikum, men de fleste variantene knyttes til mellommesolitikum. Både mikrolitter og mikroflekker ble satt inn som odd og egg i piler laget av bein, såkalte flinteggpiler.
Årsaken til den teknologiske endringen har nylig vært gjenstand for omfattende forskningssamarbeid mellom flere nordeuropeiske land. Her konkluderes det med at teknologien kom til Skandinavia østfra. Det at teknologien er så spesialisert gjør at man helst ser for seg at den har kommet hit gjennom innvandring, og denne ideen har også støtte i aDNA-undersøkelser av menneskelige levninger fra steinalderen. Både en nordlig rute via Nord-Finland til Finnmark og en sørlig rute over Østersjøen og gjennom Sør-Sverige er sannsynligvis relevante.
En annen nyvinning i denne perioden er at man begynner å lage slipte og prikkhogde økser av lokale bergarter, og de store bruddene; diabasbruddet på Stakaldeneset og grønnsteinsbruddet på Hespriholmen, ble etablert i denne perioden. Nyere forskning kan tyde på at disse måtene å fremstille økser på også bygger på østlige tradisjoner. Fra rundt 7500 fvt. blir det også fremstilt hakker og køller med skafthull, oftest av skifrig materiale eller kleberstein. Dette kan være store gjenstander med lengder på over 40 cm, men finnes også som miniatyrer. Disse er også ofte prikkhugget eller slipt.
Store deler av mellommesolitikum faller sammen med regresjonsminimumet i strandlinjeforløpet. Det gjør at kystboplasser som ble anlagt ved strendene i denne perioden senere ble overflømt av tapestransgresjonen. Noen steder langs kysten av Sogn og Fjordane og Sunnmøre ligger de sågar fremdeles under vann. Dette gjør at boplasser fra perioden dessverre er sterkt underrepresentert. Imidlertid kjenner vi boplasser fra perioden lengre inn i fjordene. Sævarhelleren i Herand ved Hardangerfjorden ble tatt i bruk i slutten av mellommesolitikum. Her er også gode bevaringsforhold for bein. Funna herfra viser omfattende produksjon av fiskekroker av bein. Dessuten gir det innblikk i artene det ble fangstet og jaktet på. I tillegg til fiske, som var viktigst, ble det jaktet både bjørn, elg, villsvin, mår og oter. Her er også funn av hund. Også fra Hardangervidda kjennes noen få boplasser fra denne perioden.