Det kjennes en stor mengde boplasser fra den yngste delen av eldre steinalder på Vestlandet. Dette skyldes i alle fall delvis forhold som har med strandlinjeutviklingen å gjøre. Transgresjonen som oversvømte mange av boplassene fra den foregående perioden bremser etter hvert opp og når en topp (det såkalte tapes maksimum) de fleste steder langs kysten i hundreårene før 5000 f.Kr. Fra denne toppen har havnivået gradvis senket seg ned til dagens nivå. Dermed har det ikke vært noen transgresjoner som kan ha ødelagt boplassene etter dette. Særlig fra periodens andre halvdel er det derfor gode sjanser for at boplassmaterialet ikke har blitt oversvømt.
Når det gjelder den materielle kulturen så er det delvis kontinuitet fra den foregående perioden, mens noen gjenstandsformer forsvinner og andre kommer inn. Den koniske mikroflekketeknikken er også typisk for denne perioden. De klassiske trinnøksene fra de lokale bergartsbruddene representerer også kontinuitet. Hakker og køller er i bruk fram til ca 5500 f.Kr. Mikrolitter går imidlertid ut av bruk i denne perioden. Nye gjenstandstyper som dukker opp i senmesolitikum er karakteristiske fiskesøkker i kleber og platekniver av sandstein. Helt på slutten av perioden dukker det opp en type pilspiss med tverr egg; såkalte tverrspisser. Disse er likevel bare begrenset utbredt på Vestlandet og er langt mer vanlige på Østlandet.
Enkelte av boplassene fra perioden framstår annerledes enn eldre boplasser. De har nemlig tjukke lag av feit kullholdig jord, såkalt kulturlag. Disse er dannet ved gjentatt deponering av avfallsmateriale fra for eksempel tømte ildsteder og slakteavfall. Lagene kan være opp til meteren tjukke og når vi daterer lagene ser vi at det kan ha tatt flere tusen år å danne de. Enkelte mener at lagene er uttrykk for at menneskene har bodd lengre på samme sted, altså at tilværelsen var preget av mindre mobilitet og forflytning enn i eldre perioder. På den andre siden er dette en periode der havnivået på kysten er relativt stabilt over en lengre periode. Det betyr at det var de samme plassene i strandsonen som var attraktive å slå seg ned på gjennom en lengre periode. Så gjentatte besøk av mobile grupper vil også kunne skapt slike kulturlag. Imidlertid er det andre trekk ved de store kulturlagslokalitetene som indikerer at de virkelig representerer et mer sedentært bosetningsmønster. De er nemlig ofte plassert i nærheten av det som er eller var tidevannsstrømmer. Eksempel på dette er Fosnstraumen på grensen mellom Alver og Radøy kommune. Det har blitt pekt på at slike strømmer representerer et rikt tilfang av marine ressurser som også er stabilt gjennom flere årstider. Forutsetningene for et mer sedentært bosetningsmønster ser dermed ut til å være til stedes.
En slik stabil ressurstilgang muliggjorde for eksempel at en gruppe mennesker hadde en base ved et slikt ressursområde. Det har likevel foregått mobilitet bort fra basen, for eksempel kan deler av gruppen drevet med spesialisert jakt på reinsdyr i deler av året. Vi har nemlig klare vitnesbyrd på at fjellområdene på Vestlandet blir intensivt utnyttet i perioden.
Dersom menneskene nå i større grad ble bofaste på et sted, så har det noen sosiale konsekvenser. For det første kan en se for seg at det utvikler seg tettere tilhørighetsband til stedet og ulike former for lokale og regionale identiteter kan ha utviklet seg. Materiell kultur kan være viktig uttrykk for tilhørighet. For eksempel er det foreslått at bruk av økser fra de to store bergartsbruddene på Bømlo og ved Florø var uttrykk for en nordlig og sørlig regional identitet i steinalder. En kan også se for seg at konfliktnivået i samfunnet kan ha økt; det kan ha vært uenighet om hvem som hadde rettigheter til å utnytte de beste ressursområdene. Til sist kan alt dette ha ført til behov for mer formaliserte måter å samhandle med andre grupper på. Etableringen og bruken av de to store bergkunstfeltene i slutten av perioden kan være uttrykk for dette.