I 1989 fikk daværende Historisk museum inn planer fra Statens vegvesen for bygging av fastlandssamband til Bremangerlandet, som innebar vei langs Rugsundøy og tunnel under Skatestraumen, like sør for utløpet av Nordfjorden. En skjønte ganske raskt at det måtte komme et stort utgravningsprosjekt her, for store deler av veien skulle ligge langs stranda, akkurat der steinalderens mennesker hadde boplassene sine. Forventningene var også knyttet til det rike ressursgrunnlaget. Skatestraumen er en kraftig tidevannsstrøm, der det er svært rikt fiske, på samme måte som ved Kotedalen <lenke>, lengre sør på Vestlandet. På begge sider av strømmen er det en smal landbrem som hadde relativt liten bosetning i dag og stort sett bare beitet av husdyr. Her forventet de å finne godt bevarte boplasser fra både steinalder og seinere perioder.
Dette viste seg å holde stikk. Registreringene avdekket påfallende funntetthet, og boplassene hadde dessuten intakt stratigrafi (lagdeling). Til sammen 151 lokaliteteter ble registrert, noen av dem med bosetningsfaser som strakk seg fra eldre steinalder 6000 år f.Kr. til eldre jernalder ca. 400 år e.Kr. Ettersom veien måtte bygges og ikke kunne flyttes, gjennomførte Historisk museum et stort tverrfaglig utgravningsprosjekt langs veitraseen ved Skatestraumen mellom 1992 til 1996. Til sammen 11 boplasser ble helt eller delvis undersøkt i løpet av disse årene.
Steinalder og sen steinbrukende tid i Ytre Nordfjord var lite kjent fra før. Prosjektet var derfor en god anledning til å skaffe grunnleggende kunnskaper om utvikling i erverv og bosetning. En sentral problemstilling i prosjektet var å finne ut hva slags råmaterialer folk brukte for å lage steinredskaper. Et annet spørsmål knyttet seg til hva slags boliger folk hadde i eldre steinalder. Arkeologene ønsket også å finne ut hvordan Skatestraumen ble brukt i den tidligste delen av jernalderen.
Det store antallet boplasser fra eldre og yngre steinalder viste at Skatestraumen må ha vært et sentralt sted i denne perioden. Sannsynligvis var mange av dem bebodd samtidig. På en av dem, som ble kalt 17. Havnen, ble det gjort grundige arkeologiske undersøkelser for å finne ut mer i detalj om hvordan folk hadde bodd. Boplassen lå på en fin flate like ved stranda, like ved en bekk. I eldre steinalder, omkring 5000 f.Kr. hadde de satt opp en enkel oval stolpekonstruksjon av tre midt på flaten. Huset var omkring fire meter i diameter og veggene var sannsynligvis opprinnelig dekket med torv eller skinn. Gulvet inne i konstruksjonen hardstampet, og under utgravningene av dette fant arkeologene kasserte økser, pilspisser, fiskesøkker, kniver og avfall etter redskapsproduksjon. Det var også brente bein og spor etter ildsteder. Dette viser at mye aktivitet hadde foregått innendørs. Men utgravningene omfattet også et større område utenfor selve huset, og funnene der viser at det var en tykk akkumulasjon av materiale utenfor åpningen, som var vendt mot sjøen i vest. Dette var sannsynligvis en mødding etter de hadde ryddet og feiet innendørs. De hadde også oppholdt seg ute, for omkring huset utenfor lå det mange redskaper og avfall etter produksjon av dem. Opprinnelig har det nok vært mye organisk avfall på denne boplassen, for folk har antakelig bodd der en stund, i flere faser. Det aller meste av dette var dessverre forsvunnet i årenes løp, men noen brente beinrester var igjen for innsamling og analyse. Disse viser at klovdyr ble konsumert, og de har jaktet på rovdyr. De få beina som kunne bestemmes nærmere, var av sjøfugl og torskefisk – trolig fanget i strømmen utenfor.
Grunnen til at råmaterialbruken var interessant, var at folk i steinalderen i stor grad brukte alternativer til flint når de skulle lage redskapene sine. Dette hang sammen med flintmangel (flint finnes ikke naturlig i norske fjell), men også at alternativene faktisk fungerte veldig godt til å lage økser, pilspisser eller kniver. Det utstrakte bruken av lokale råmaterialer er en gave til arkeologien, for i motsetning til flint, kan disse råmaterialene noen ganger spores tilbake til bruddstedene ved hjelp av geologiske analyser. Dersom en klarer det, åpner det seg store muligheter for å studere mobilitet og kontakter, for råmaterialene ble jo fraktet av mennesker. Funnene viser mye mobilitet i alle perioder, men funnene fra Skatestraumen tyder også på at det foregikk store endringer ved overgangen til yngre steinalder. Nesten alle steinøksene fra eldre steinalder var laget av diabas som var tatt ut i steinbruddet på Stakaneset ved Flora. Men i yngre steinalder var nesten alle øksene laget av grønnstein, fra brudd som trolig lå enda lengre sør. Tilsvarende endringer skjedde i materialet som var brukt til kniver og pilspisser. I eldre steinalder var det vanlig med gul mylonitt (trolig også fra Flora), bergkrystall og kalsedon. I yngre steinalder kom det helt nye råstoffer, som skifer (fra Sunnfjord), chert (Fra Frøya på Bremangerlandet), rhyolitt (fra Bømlo) og fin kvartsitt. Dette betydde at det skjedde viktige endringer i mobilitet og distribusjonsnettverk, som trolig hang sammen med markante endringer av fangstkulturene på Vestlandet omkring 4000 f.Kr.
Det var også mange boplassfunn fra Skatestraumen fra førromersk jernalder (500 – 0 f.Kr.). I denne perioden var dyrkning og husdyrhold blitt en viktig del av økonomien på Vestlandet, og jordbruksfolk og bosetninger – med langhus og gravfelt – hadde etablert seg lengre inne i fjorden, på Nordfjordeid og Sandane. Slike bosetninger ble ikke funnet ved Skatestraumen. De botaniske undersøkelsene viser likevel at landskapet på Rugsundøy var blitt beitet, om enn bare i små åpninger omkring der folk har bodd. Ingen av boplassene er store; de bærer preg av korte opphold, sannsynligvis knyttet til jakt og fiske i strømmen. Gjenstandene som ble funnet – pilspisser av stein og skår av kleberkar og asbestkeramikk – er mye det samme som finnes i under utgravninger av jordbruksbosetningene lengre inne i fjorden. Dette kan tyde på at Skatestraumen i var brukt i sesongene av folk som kom derfra, på samme måte som de også utnyttet fangstressursene i høyfjellet.
Litteratur
Bergsvik, K. A. 2002. Arkeologiske undersøkelser ved Skatestraumen. Bind 1. Bergen: Bergen Museum, Universitetet i Bergen.
Bergsvik, K. A. 2006. Førromersk jernalder ved Skatestraumen – sosiale og økonomiske implikasjoner. Viking, LXIX, 107-130.