Slipeplater var vesentlige redskaper for steinalder befolkningene. De kom i bruk for ca. 10.000 år siden og var fast inventar på boplassene gjennom resten av steinalderen. Noen av dem er svære og tykke kan veie 10-15 kilo, mens andre er tynne og lette. Steinalderfolkene var kresne i valget av råmaterialer, for de trengte stein som var finkornet, men ikke for hard, og dessuten homogen og jevn i overflaten. De devonske sandsteinsformasjonene i Sunnfjord, som består av uomdannede sedimentære bergarter, var perfekte til dette. Geologiske analyser av slipeplater funnet på hele Vestlandet viser da også at en stor andel av dem ble hentet ut og fraktet videre derfra, selv om det foreløpig ikke er funnet noe uttakssted.
De aller fleste slipeplatene som kommer fram under utgravninger er utslitte eller ødelagte, selv om hele plater dukker opp av og til. Det var mange ting som trengte sliping. Trinnøksene og de flatovale øksene kom som tilhugde emner til boplassene, og både «kroppen» og eggen trengte en grundig omgang på platen før de kunne brukes. Dessuten måtte økseeggene skjerpes opp igjen etter hvert. Den mest effektive slipingen foregår ved at det tilføres vann – kanskje også fin sand – på platene under slipingen, og det var et møysommelig arbeid. En erfaren sliper kunne bruke en hel dag for å få en øks ferdig. I yngre steinalder var dessuten slipeplater brukt til å slipe skiferspisser, spyd og dolker.
Gjenstander av organisk materiale trengte også til å bli slipt. Mikroskop studier av fiskekroker av bein viser at de var slipt på hele overflaten, sannsynligvis på platene eller også med de små og hendige plateknivene. Andre beindredskaper, som beinnåler og flinteggpiler var også slipt som siste finish. Vi må også regne med at organisk materiale brukt til mat, for eksempel røtter, frø og nøtter, ble knust eller malt på slipeplatene ved hjelp av malesteiner.