Ved overgangen til yngre steinalder kom det en ny øksetype på Vestlandet, nemlig Vespestadøksa. Den er oppkalt etter et funnsted på Sør-Bømlo. Øksene var vanligst i tidligneolittisk tid, men finnes også på boplasser fra mellomneolittisk tid. I motsetning til de eldre ovale trinnøksene har de firkantede tverrsnitt med avrundede sider. Kanskje var de neolittiske øksene mer økonomiske å produsere, ettersom de heller ikke er så store; de er vanligvis ikke mer enn 10 cm lange. Til gjengjeld er de ofte slipt over det hele, og har tverrstilte egger. Selv om økseformen altså var ny, ble mange av dem fremdeles laget av grønnstein og diabas, som var tatt ut på steinbruddene på Hespriholmen på Bømlo og Stakaneset i Flora. Vespestadøksene var ikke så store og tunge i seg selv, men kan ha blitt skjeftet slik at en del av tyngden lå i selve skaftet. Sannsynligvis ble de brukt til trearbeid. De egnet seg til uthuling, men kunne sikkert også ha andre bruksområder. Vespestadøksene er sjeldne utenfor Vestlandet, men den slipte firesidige formen var likevel kjent der. Innenfor Traktbegerkultur, som fantes i Sør-Skandinavia og Øst-Norge brukte de firesidige såkalte tynnakkede økser som var laget av flint eller bergart. Men de hadde likevel rette egger, ikke tverre, slik som Vespestadøksene.