Noen skiferspisser er så store og tunge at de må ha vært brukt som nærvåpen – altså som spyd, ikke pilspisser. Spydene er både bredere (mer enn 2,2 cm) og tykkere (mer enn 0,7 cm) enn pilspissene. De var rimeligvis også lengre, men problemet er at det er så få hele spyd som er bevart, så dette vet vi ikke helt presist. De aller fleste er knekt – sannsynligvis under bruk. Som regel har de et kraftig tangeparti og «hengende agnorer», som vil si ordentlige, tilslipte mothaker. Enkelte eksemplarer har også borede hull på hver side av tangen der mothakene begynner. Sannsynligvis var hullene brukt som feste for en line. Skiferspyd knyttes først og fremst til marin jakt, og lina ville da også være nyttig ved fangst av sjøpattedyr, der mothakene på spydet festet seg i dyret. Dersom skaftet falt av, kunne jegeren holde fast i dyret med lina. Skiferspyd var i bruk i hele yngre steinalder, men var vanligst i mellomneolittisk tid på Vestlandet. I motsetning til skiferpilene er de er ikke så vanlige å finne på Vestlandet sør for Nordfjord, men det er mange av dem i Møre og Romsdal og nordover langs kysten.